Verftssjefen og hesteholdet

Jean Etienne Meyer ble i 1836 utnevnt som den første sjef for Hortens Verft. Han røktet dette vervet til 1845, og han hadde en vesentlig andel i anleggets, etter datidens målestokk, raske utvikling. I 1845 ble han kom­panisjef i Fredriksvern og i 1856 utnevnt til sjef for Fredriksverns Verft. Denne stillingen hadde han til sin død den 18. mars 1873.

Han var født i Bergen i 1795. Atten år gammel var han sekondløytnant i den dansk-norske marine. Med full glød sluttet han seg i 1814 til arbeidet for fedrelandets selvstendighet. Det var ikke så enkelt å komme hjem fra tjenesten i Danmark og delta i den forestående striden, men Meyer overvant vanskelighetene. Sammen med en løytnant Kjerulf bega han seg hjem til Norge. Etter en farefull og tildels eventyrlig overreise nådde de to unge offiserene norsk farvann, og natten mellom den 26. og 27. juli støtte de til den norske flåten som da fra Hvalerøyene trakk seg tilbake innover fjorden fra den fremrykkende svenske flåtestyrken. Meyer og Kjerulf trådte inn i norsk tjeneste under navnene Reyem og Flurejk (!).

 

Den første fikk an­settelse ved den flåteavdelingen som var stasjonert ved Drøbak. Han fikk her anledning til å legge for dagen både besluttsomhet og dyktighet. Som den gang han, ennå ikke 19 år gammel, som stasjonens midlertidige befals­havende under sjefens fravær, med fire sjalupper overrumplet et engelsk krigsskip som var på vei opp fjorden.

 

I 1826 var Meyer i England for å gjøre seg kjent med dampskipene, og fra 1827 til 1836 var han sjef for dampskipet «Prinds Carl» i ruten på København. Han var for øvrig sjef for en rekke av Marinens fartøyer.

 

Det var i oktober 1836 at kong Carl Johan bestemte at den administra­sjonen som midlertidig hadde vært felles for Fredriksverns Verft og Hortens Etablissement skulle opphøre. Sjøetatens høystkommanderende skulle, etter derom innhentet nærmere bestemmelse, beordre en offiser til inntil videre å overta bestyrelsen av Hortens Etablissement. Dette trengte en særskilt sjefs uavbrutte oppmerksomhet, det måtte anses i høy grad i samsvar med tjenestens tarv at der straks ble ansatt en egen etablissementssjef. Som grunn for dette ble der anført at Hortens-anlegget dels allerede hadde betydelige bygninger og innretninger, dels at Horten i ethvert tilfelle heretter ville komme til å bli det stedet hvor den viktige gren av Marinens praktiske ar­beide, nemlig skipsbyggeriet, ble utført. Dertil kom at det med sikkerhet kunne forutsettes at det ville finne sted en meget utvidet virksomhet på Horten når det måtte bli bevilget et større bidrag til forøkelse av krigs­fartøyenes antall.

 

Den mann som ble utpekt, måtte være i besiddelse av de nødvendige tekniske kunnskaper og vise seg som en mann som med aktivitet og fasthet i karakteren forenet et omfattende blikk, sa departementet.

 

Mannen ble funnet, den 41 år gamle kapteinløytnant Jean Etienne Meyer, som er presentert foran. Han ble Hortens første verftssjef.

 

Som kapteinløytnant hadde Meyer en årsgasje på 504 spd., og i henhold til en gammel bestemmelse kunne han ikke få større tillegg i gasjen sin enn en fjerdedel av lønnen sin, der vil altså si 126 spd. Altså startet han som verftssjef på Horten med årsgasjen 630 spd. (2520 kroner) pluss fri bolig. Dette var vel ikke akkurat så flust, og i 1838 tok man opp spørsmålet om å gi ham et større tillegg. Det var ikke rimelig, sa Marinekommandoen, at man skulle pålegge en mann, så fortrinnlig skikket til den ansvarsfulle stil­lingen som verftssjef som Meyer var, 630 spd., en stilling som nødvendigvis måtte pådra ham utgifter han ellers kunne ha unngått.

 

Horten var et kost­bart levested, det kunne ikke være annerledes da en stor mengde mennesker var samlet på et sted hvor forholdene ennu ikke var ordnet slik at det kunne være sporsmal om noen konkurranse blant handlende som kunne forsyne stedet med fornødenheter av alle slag. Det ble foreslått å gi ham et tillegg på 300 spd. i stedet for de 126 slik at gasjen hans ble 804 spd. i året, dvs. 3216 kroner. Dette ble bifalt ved kongelig resolusjon samme år.

 

Bevilgningen av de mange spesiedaler som gikk med til den etter da­tidens forhold veldige oppbygging på Horten, skapte ofte opprivende dis­kusjoner i Stortinget og i pressen. Symptomatisk er et innlegg i bladet «Den Constitutionelle», der stortingsrepresentant B. Røkkum gjør oppmerksom på at han ikke som oppgitt i referatene fra Stortinget hadde stemt imot at kaptein Meyer skulle få sitt gasjetillegg - «hvilket jeg herved erklærer er en usannhet. Jeg hørte av debattene i Stortinget anført at kaptein Meyer har en ekstra utgift ved å beverte de herrer som kommer til Horten, ventelig for å se om Statens penger der på stedet blir forødet på en hensiktsmessig måte. I så fall anser jeg det om en skam at jeg skulle være oppført blant dem som ikke vil bidra også på denne måten at det berømte Horten blir meget besøkt av de menn som behøver fri bevertning» Slik var tonen.

 

Og så fulgte «Marinefallitten» i 1841 som medførte at over 1100 ar­beidere ved anlegget ble oppsagt. Det er innlysende at alt man på den tiden foretok seg på Horten, ble overvåket med argusøyne, og rykter florerte og påstander ble slynget ut.

 

I hovedstadsavisene hadde anonyme innsendere det meget travelt. For å belyse tilstanden skal her berettes om verftssjefen og hesteholdet.

Det begynte med et inserat i «Morgenbladet» den 16. august der det ble fastslått at Staten hadde lidt og fremdeles led et betydelig daglig tap ved at verftssjefen (arbeidssjefen), hesteleverandøren og hestebesiktigeren var en og samme person, skrev innsenderen, som ikke engang med sine forbokstaver trådte fram i lyset.

 

Verftsjefen i spissen for Verftets betjente og endel av de embetsmenn hvis embetsplikt det var å påse at det ble utført forsvarlig godt arbeide, underordnet seg som hesteleverandør sine undergivne og gjorde seg selv til part og dommer i egen sak, het det. På den måten var der lykkes temmelig ubludt å skru opp dagleien til de hester som var avgitt til Verftets tjeneste. Hestetallet kunne med et rundt tall anslås til omtrent 50 daglig, så det var ingen bagatell om Staten daglig ga 12 skilling mer eller mindre pr. hest.

 

Følgene av verftssjefens, kaptein Meyers, mange og motstridende funksjoner var mange. Der hadde for eksempel hendt at hester var blitt kassert på grunn av et mindre godt utseende uten hensyn til deres arbeids­dyktighet. Ved en slik fremgangsmåte ville det snart lykkes å skremme bort alle hesteleverandører og bevare monopolet, fastslo innsenderen.

Verftsjefen, J. E. Meyer, svarer omgående på dette forsøket på «å kaste en skygge på min karakter og min embetsførsel», som han uttrykte det. Det var ham fullstendig ukjent at mottakerne og besiktigerne av de leverte mate­rialer til Hortens Etablissement skulle være leverandører eller kommisjonærer for leverandører. Der medførte heller ikke sannhet at den daglige hesteleie hadde vært skrudd opp. Meyer hadde tvert imot tvunget den 12 skilling ned. Det var hans plikt å påse at etablissementet ikke hadde uthungrede og således mindre arbeidsdyktige hester i sin tjeneste.

 

I slutten av september er hestene på Horten aktuelt stoff igjen. «Morgen­bladet» forteller at bladet bar fått et par inserater som det ikke har tatt inn. Men redaksjonen erklærer seg høyt og tydelig imot at vedkommende departement skal anse saken som ubetydelig (altså dette med noen skilling mer eller mindre om dagen i leie for en hest). Bladet frykter for at «en kavalermes­sighet» har sneket seg inn eller er i ferd med å gjøre seg gjeldende, hvoretter man betrakter alskens små utgiftsposter, endog snyterier, som altfor ube­tydelige til å fortjene en departementssjefs oppmerksomhet. Vi er pedanteriets avsagte fiender, men sløseriets og underslagets enda mer, erklærte red­aksjonen. Hesteleien på Horten er ikke noen bagatell heller, slo avisen fast. Den sommeren skulle den ha kostet mellom 900 og 1000 spesidaler må­nedlig. Det ble betalt 60 skilling daglig for en hest, men det var sannsynlig at hesteleien ved fri konkurranse ville gå ned til 36 skilling i et godt forår. At kaptein Meyer skulle, for å få anvendt sine tre hester mer fordelaktig, legge hindringer i veien for konkurranse med hester, er lite antagelig.» Red­aksjonen var overbevist om at kaptein Meyer ikke engang ville ha utseende av å ledes av en så skitten egennytte, men der hadde vært best om verfts­sjefen ikke var leverandør av noe som helst. Det var for øvrig blitt opplyst til bladet at sjøoffiserer på Horten til dels var kommisjonærer for fraværende leverandører av materialer.

 

Dermed rykket første ekvipasjemester ved Hortens Etablissementer, pre­mierløytnant Tideman, ut. Han mente at han hadde røktet sitt verv med den største samvittighets-fullhet, noe som hans månedlige lister over hesteleien viste. Han hadde bare hørt en klage. Den kom fra en person som hadde kjøpt opp syv gamle, mer eller mindre utmagrede hester, som han ønsket antatt. En nedsatt kommisjon fant at den ikke kunne godkjenne alle disse utmagrede hestene, som dessuten var forsynte med særdeles slett seletøy. Eieren var da blitt fortørnet og hadde lovet at han nok skulle tvinge etab­lissementet til å ta dem alle sammen. I den hensikt tilbød han, men forgje­ves, hestene sine 4 skilling under den gjengse pris. Kaptein Meyer og en annen embetsmann ved etablissementet var de eneste som i lengre tid hadde avgitt hestene sine til 48 skilling, mens alle de øvrige ble betalt med 56 og 60 skilling daglig.

 

Første ekvipasjemester tilføyet at hesteleien i flere år ikke hadde over­steget 60 skilling daglig i sommermånedene og 48 skilling om vinteren. Kaptein Meyer hadde et betydelig stykke jord i forpaktning av Staten og holdt tre hester, som han lot gå i etablissementets arbeide når han ikke selv benyttet dem. Premierløytnanten henstilte til redaksjonen å navngi den eller de offiserer ved etablissementet som hadde handlet både som kommisjonærer og besiktigere.

 

Redaksjonen uttalte sin glede over å være bestyrket i sin tro på at kaptein Meyer ikke hadde latt seg lede av noen ussel egennytte i denne sak osv. Men hesteleien kunne tvinges ned. 4 skilling for hver hest var lik 50 spesie­daler i måneden.

 

Det endte med at Marinedepartementet nedla forbud imot at de offiserer og betjente som hadde tilsyn med arbeidene, selv leverte hester.

 

Oppstyret fikk sin avslutning i pressen med et innlegg i «Morgenbladet» i desember. Det var bladets opprinnelige kilde som minnet første ekvipasjemester om at denne, før han trådte offentlig fram, daglig i skarpe uttrykk hadde kritisert verftssjefens ferd til alle og enhver. Innsenderen mente at det ikke ville falle verftssjefen på Horten vanskelig for eksempel å overlate til hesteleverandørene en del av etablissementets jordvei til havn for sine hester, istedenfor en ubetydelig avgift å la denne brukes av etablissementets embets­menn og betjente. På den måten ville man kunne få hester for en ikke ube­tydelig mindre leie.

 

Som nevnt i innledningen ble Meyer i 1845 kompanisjef i Fredriksvern. Han kunne se store resultater av sin tid som Hortens første verftssjef, og han hadde fått bruk for alle sine gode, menneskelige egenskaper, veltenkende, rettskaffen og begavet som han var. Han skal også huskes som den der stod i spissen for opprettelsen av Hortens Sparebank. Mens alle hans kamerater etterhånden i medfør av sin gjerning forlot «det gamle redet», Fredriksvern, vendte Meyer tilbake dit og ble der. Han var den siste i aktiv tjeneste av de norske sjøoffiserer som i sin tid ble utdannet ved det danske akademi.