Spøkerier i marinen

Her skal gjenfortelles, med «Vervens Gangs» tillatelse, noe spøkefullt som for noen år siden ble offentliggjort i den utmerkede bedriftsavisen.

Mange husker Citadellet, det vakre fortet på Karljohansvern som for en tid tilbake ble ofret på rasjonaliseringens alter? I gamle dager sa folk at det spøkte der, og det var helst vaktene som «så og hørte» noe. Like før den første verdenskrigen var det spesielt urolig der inne. En som hadde vakt­tjeneste der en belgmørk og stormfull natt mens det ulte og ristet i dører og vinduer, ble oppmerksom på at det larmet i jerntrappen. Døren ble åpnet, og inn kom en gammel mann. Det var «den gamle kanoner». Alt ved ham vitnet om høy alder og fortid.

 

Tross mørket var det et blålig lysskjær inne som fulgte den gamle. Vaktmannen satt ganske stille. Den gamle kom imot ham, løftet den høyre hånd og peke på klokken.

 

En menneskealder senere, det var dagen etter at Verftet var blitt bombet i februar 1945, fant en mann en gammel uniformslue i inngangen til Cita­dellet. Var det kanonerens? Luen beror nå i Marinemuseet.

 

En natt skulle en ung og nybakt løytnant ha vakten der oppe. Han hadde motet i barmen og manglet vettet i pannen, og han var selvfølgelig ikke redd spøkelser. Vakthavende politikonstabel rådet ham til ikke å være alene på fortet om natten, men løytnanten blåste av dette og skulle nok hamle opp med spøkelsene om de gjorde sin entre. Den natten boltret spøkelsene seg riktig herlig. Det var en blek og skjelvende løytnant som kom ned etter endt vakt. Han var nå blitt overbevist og uttalte at en slik uhyggelig natt hadde han aldri opplevet tidligere.

 

Det spøkte i maskinrommet på kongeskipet «Heimdal» også. Historien kunne berette at en gang var en fyrbøter blitt slått i hjel av lavtrykksveiven da han lenet seg over rekkverket for å fiske opp en oljekanne han hadde mistet i troa. Etter denne ulykken spøkte det.

Tidlig i mars en gang for mange år siden lå «Heimdal» forankret på havna i Vardø, på fiskerioppsyn og klar til å gå ut på kort varsel. Om natten var det bare en fyrbøter på vakt i maskinen. På fyrdørken var det belgmørkt og uhyggelig stille, det var bare et sparsomt skjær fra en tranlampe i en krok. Men fra maskinrommet brøt av og til en umenneskelig støy inn i still­heten. - Hver gang fyrbøteren ville ta seg en blund, skvatt han opp når det begynte å rumstere i maskinrommet. Han tok tranlampen og gikk inn for å se til fødevannstanken. Han syntes han så en skikkelse som snek seg omkring, men den ble borte når han satte lyset på den.

 

Opprevet og nervøs strakte fyrbøteren seg over fødevannstanken, da stillheten ble avbrutt av et fryktelig brak. Rørledningene over hodet hans ristet, og han kjente et krampaktig tak i nakken. På knærne famlet han seg tilbake til fyrrommet, og han fikk vridd seg unna det som holdt ham i nak­ken. Kameratene bevæpnet seg med lamper og gikk til fyrrommet for å undersøke. Ved inngangen til maskinrommet snublet de over en kroket arm fra en gallionsfigur - det var «uhyret» som hadde angrepet fyrbøteren. Kanoneren om bord hadde funnet denne armen og hadde lagt den over føde­vannstanken for å tørke den. Armen hadde falt ned på grunn av den kraf­tige ristingen i rørledningen.

 

Etter denne begivenheten ble det plutselig slutt med spøkeriet om bord i «Heimdal». Kanskje hadde spøkelset under all forvirringen sett sitt snitt til å få fatt på den oljekannen?