Kadettliv i marinebyen

Et lite streiftog i bokhyllen bringer for dagen noen opptegnelser av admiral J. Børresen, utgitt for en liten menneskealder siden. «I storm og solgangs­vær» kalte han erindringsboken. Kadettmiljø og marineliv satte sitt preg på Horten den gang, og det skader ikke at man blir minnet om det i dag. Så la oss ta med noen korte utsnitt.

Han begynner med å fortelle om farfaren, skipsreder Anders Børresen fra Drammen, som i 1838 kjøpte gården Kirkebakken (Vassmarken) i Borre og satt med den til 1855.

 

«Far var sjømann, som hans far og farfar hadde vært. Det siste seilskip han førte var barkskipet «Talma» av Drammen, som tilhørte hans far - etter skikk og bruk i de dager da skute og håndtering gikk i arv i familien. Men han oppga sjøen en stund etter 1852, da han ble gift med Martha Kristine Lyng, min mor, og ble fører av hjuldampskipet «St. Halvard», som gikk i rute mellom Drammen og Kristiania.

 

De første år etter bryllupet hadde de bodd på Kirkebakken i Borre hos mine besteforeldre. Det var mens far var på langreis. Hyggelig var det da for mor at hun hadde sin fetter, presten Fredrik Bonnevie, i nabolaget på Falkensten. Han var gift med en dansk dame av Juel-slekten, - hvis sprog alltid, i senere år, moret oss, halvt dansk, halvt norsk.

 

Når vi om høsten kom hjem fra Faaberg (morfaren Rasmus Lyng var prest der) pleide vi å reise ned til Horten for å besøke bestemor og Bonne­vies på Falkensten. Etter bestefars død var bestemor Børresen flyttet inn fra Kirkebakken og bodde sammen med sine to søstre Meylender i et lite, hvit­malt hus like ovenfor Jotabakken på veien til Borre.

 

På Falkensten levet vi alltid i frykt for gårdens gåseflokk, som vi for­modentlig hadde ertet, for den kom som regel flyvende etter oss, truende, med åpne nebb og flaksende vinger så snart vi viste oss på tunet. Fortellingen om onkel Fredrik Bonnevies bror, som var blitt drept som sjef på korvetten «Nornen» under en salutt da kanonene sprang, vakte naturligvis vår fantasi og våre drømmer. Døden har ingen redsel for barneårene. Og dessuten hadde han som løytnant vært i India, hvor han sammen med sin bror hadde eid en stor plantasje og kom hjem som en rik mann. Han ble vår helt, som ga oss drømmer om rikdommer ute i de store, fjerne land.»

 

Familien flyttet fra Drammen inn til Kristiania, og gutten kom inn på Aars og Voss' skole. Det gikk ikke så rart med ham der, og fjorten år gammel ble han sendt til sjøs med en av hans onkel Bervens hurtigseilere. Tilbake til skolen igjen, men nu gikk der ikke bedre enn at han ble utvist, etter at han hadde låst en forhatt gymnastikklærer inne i kjelleren, i gym­nastikksalen. Og i New York rømte dekksgutt Jacob Børresen fra barken «Marie» av Tjøme. Sykdom og sult, men også herlige opplevelser lå bak ham da han et par år senere vendte hjem og ble mottatt med fet kalvestek og åpne armer, og anbrakt på styrmannskolen for vinteren. Ut igjen, etter at eksamen var overstått.

 

Da han kom hjem, modnet av det han hadde opplevet ute, bestemte han seg til å sprenglese til den nettopp opprettede middelskoleeksamen og søke å komme inn på Sjøkrigsskolen i Horten. Han leste natt og dag. Våren etter, da han var nitten år, tok han en meget god middelskoleeksamen. Og samme år, i 1876, besto han opptagelseseksamen ved Sjøkrigsskolen som nr. 1 av tolv aspiranter. «Min karriere i marinen var begynt med arbeids­lyst, en ikke ubetydelig livserfaring og med et sinn som ville frem. Livets beste skole er livet selv.»

 

Han kommer i kadettrøyen og finner en venn i der gamle offisers­korpset, løytnant i marinen, senere oberst i kystartilleriet Eyvin Stenstrup, som gjorde ham ham delaktig i alle der gamle korps' gode tradisjoner.

 

«Ut på høsten var jeg så heldig å få leiet værelse med full kost hos kommandørkaptein Henrik Muller, i hvis hus jeg bodde i fem år omtrent som sønn i familien. Aldri har jeg hverken før eller senere truffet en elskverdigere, mer ideelt anlagt familiekrets, et hjem mer skikket til å vekke et ungt menneskes interesse for studier i litteratur, i kunst, i historie, i menneskers karakter og skjebne, i karakterens utvikling - i alt man om­fatter med uttrykket det humanistiske. Det var min første introduksjon i et sjøoffisershjem av den gamle skole. Fruen var en blond skjønnhet, blid og vennlig og intelligent - leste høyt med en vakker, melodiøs stemme sine yndlingsdikt eller talte om kunst, som hun elsket. Kommandøren dis­kuterte historien med oss kadetter - hans sønn Einar og meg. Og husets eldste datter sang og spilte. Man ble derfor helst hjemme om aftenene. Det bød alltid på noe av interesse, på en livlig diskusjon, selv i sjøtaktikk og strategi, for her var kommandøren ekspert. jeg kan ennu med glede lese hans sjøkrigshistorie, som var lærebok i de fag. Den tok med de morsomme anekdoter som knyttet seg til de forskjellige situasjoner og belyste dem så de ble levende i erindringen. Det gjør ikke den moderne historie.

 

Og i huset ved siden av oss, begge husene med vakre, velstelte haver ut mot Storgaten - bodde en likeså sjarmerende familie av den gamle skole, kommandør Wisbechs, med en datter som vi alle var dypt forelsket i. Men vi betraktet henne som tilhørende en høyere sfære, uoppnåelig. Derfor endte hun som amtmanninne. Et uadskillelig vennskap bandt de to familier sammen. Hos begge var det samme ideelle familieliv.

 

Hvor forskjellige er ikke disse forhold fra var nuværende tids liv i fami­liene! Likeså forskjellige som en nybygget funkisvilla i Asker er fra en gammeldags prestegård i Valdres. Man ser det best på de unge damer fordi de har den lykkelige evne, gitt dem av naturen, å kunne avpasse sitt naturell og sin mentalitet etter tidens strømningers moter og krav likeså fort som de skifter snittet på sin drakt eller farven på sitt hår. De får vokse opp i fullstendig frihet, ingen hemninger fra hjemmet, som i gamle dager. De telefonerer hjem: «Si til mor at jeg blir her i aften. «Her», hvor er det? Det tør ikke mor spørre om. Den sak angår jo kun den unge dame selv. Og under denne taushet har den unge pike en «venn», som hun «går» med eller har «fast følge» med, det er jo det tekniske uttrykk. Og som hun ofte blir hengende ved - inntil skilsmissen kommer. Man fristes til å spørre seg selv: Er dette frie, meget selvstendige, men ikke meget blyge vesen virkelig av samme art og rase som den rødmende ungpike vi bukket og skrapet og figurerte for i mine kadettdager? Hun som tilhørte hjemmet, mens den nuværende tids unge damer helst vil ut fra hjemmet og skape seg en stilling likesom sin bror. På et kontor og bo i egen hybel! Som hjelp for moren i hjemmet er hun en saga blott. En stor barneflokk kan være en tvilsom glede nutildags>>, sukker den gamle admiral. Slik som den gamle generasjon alltid har sukket over ungdommen.

I disse to gamle sjøoffiserers hjem, Müllers og Wisbechs, skaptes de interesser som bar fulgt meg hele livet senere. jeg la hele min energi i arbeidet på Sjøkrigsskolen. jeg leste som besatt og tok alle mine eksamener som nummer 1 i klassen i løpet av åtte år, hvorav fem på Sjøkrigsskolen og tre på den militære høyskole i Kristiania. Og jeg kan trygt si at disse resul­tater skyldtes dette miljøet på Horten med tradisjonene fra det gamle offiserskorps, som vekket min energi og mine interesser.

 

De hadde reist meget, de gamle offiserer. Mange av dem hadde gjort tjeneste i den franske eller engelske marine. De hadde gjennomgått en ud­merket skole, det gamle sjøkadettakademi i Fredriksvern, hvor de humanistiske fag var gitt en bred plass, og de levet under lette økonomiske kår. Var sjef for Sjøkrigsskolen, kommandør, senere admiral Smith, var dog ikke av den humanistiske type. Han var avgjort kolerisk, men ellers rett­tenkende nok. Når sinnet kom over ham, kunne han si de merkeligste ting. Og da ble han blussende rød i toppen så det meget kortklippede hvite hår så ut som det stod ende opp av flammer på den røde skalle. Da var vi ikke høye i hatten. Men allikevel følte vi aldri noen slags misnøye med ham. Slikt lå ikke i tiden.

 

En vinterdag kadettene var opptatt med å slåss om en stor snefestning vi hadde laget ute i gården, kom min venn Rosenqvist til å sette en sneball like i bena på sjefen, idet han uventet kom inn gjennom porten. Kommandøren mistet formelig pusten av sinne. Og Rosenqvist ble stående som forstenet av forferdelse med hånden ærbødigst til luen. Ingen av dem kunne få et ord fram, den ene av skrekk, den andre av sinne. Til sist kom det støtvis fra sjefen, usammenhengende, noe om ungdommen nutildags, - dens mangel på respekt: «Men I må huske på» - og han vendte seg mot oss andre, som stod der sønderknust i giv akt, at det er likeså stor avstand, forskjell, mellom en kadett og hans sjef, som mellom sjefen og - Vårherre.

Ja, så sa han, jeg glemmer det aldri. Opprør? Indignasjon? Nei, ikke engang synderlig kritikk. Ungdommens mentalitet må ha vært en ganske annen den gang enn nu. Vi følte ikke motvilje mot ham engang. Der var den gammeldagse disiplin, men egentlig kjærlighet følte vi jo ikke.

 

Ganske anderledes med 1ste inspeksjonsoffiser ved skolen, kaptein, se­nere kommandør, Claus Petersen. Ham elsket vi til tross for at han kunne skjelle oss huden full når noe gikk galt i manøvren. Under seilmanøvre gikk alle rasende. Hvor jeg husker ham en gang han syntes det var gått dårlig med mersseilskiftingen og ropte opp til merset: « Kadett Hansen! - Kadett Hansen»! Og Aksel Krefting Motzfelt Hansen stakk sitt blide, rødmussede ansikt utover merserannen, forventningsfull, i håp om ros for manøvren.

«Faen ta Dem, kadett Hansen! Se på Deres gordinger»! Kadett Hansen kastet et blikk opp mot gordingene, som var kommet i kryss, og forsvant bak merserannen. «De kan bli der oppe på stengesalingen»! Vi så Hansen med tunge skritt entre opp stengevantet.

 

2nen inspeksjonsoffiser var løytnant Platou, meget tilknappet og nøy­aktig i tjenesten, meget streng, - men også meget elskverdig. Flinksjø­mann, men uten respekt for videnskapen. Han var lærer i navigasjon. Da jeg allerede hadde tatt navigasjonseksamen, var det lett for meg å følge med, og jeg kunne av og til stille ham intrikate spørsmål.

En dag skulle han forklare hvorledes det oppsto høyvann og lavvann ved månens tiltrekning på jorden. Jo, det var enkelt nok: Den trakk på vannet i de store oseaner. Han strakte armen ut og trakk den langsomt og med øyensynlig kraftanstrengelse tilbake, som om ham hadde hele Atlanter­havet med seg. Så matte det jo bli høyvann på det punkt hvor maven sto høyest og trakk mest. Og hvor kom det vannet fra? Fra sidene, naturligvis! Så der måtte der bli lavvann.

 

Ja, men hvorfor blir det høyvann også på den motsatte side av jord­kloden?» spurte jeg, «der hvor det ikke er noen måne?» Vår elskverdige lærer så seg litt usikkert omkring. Så gikk det et smil over hans ansikt, og han sa med dyp religiøs overbevisning: «Det vet ikke De, det vet ikke jeg, det vet ingen.»

 

Blant de kadetter jeg sluttet meg nærmest til var foruten Einar Müller og Thoralf Rosenqvist tillike den senere så bekjente og populære «commander» Harold Lundh, Julle Jensen, den før nevnte Aksel Krefting Motzfelt Hansen og den senere generalkonsul Ole Johannes Storm, Utenriksdepartementets skrekk. De er alle døde nu.

 

Aksel Hansen ble senere redaksjonssekretær i Aftenposten. Han var den mest talende av oss alle i kadettmessen og overdøvet oss alle med sin ord­flom. Jeg fikk meg derfor en god latter da jeg senere første gang besøkte ham på hans kontor. På døren og på alle stolryggene i værelset var det opphengt plakater, på hvilke der sto med veldige bokstaver: «Fatt Dem i korthet.» - Hvor lite folk dog kjenner seg selv.

 

Julle Jensen var den mest begavede av oss alle, det letteste hode, den elskverdigste kamerat, men en stor ranglefant, som alltid var ute med sine spillopper og alltid under en eller annen straff for overtredelse av reglementets bestemmelser.

 

Han var den godmodige Harold Lundhs uadskillelige venn, og utallige var de eventyr de to var med i. Harold var en type på den gamle, gode sjømann fra seilskutetiden, som man nu sjelden finner maken til, påpasselig ombord, nøyaktig og streng i tjenesten så lenge vi var til sjøs, og flink i seilmanøveren. Han holdt en ubønnhørlig disiplin på sitt kvarter straks ankeret var lettet. Men kom han først i land sammen med Julle, var det forbi både med disiplinen og med nøyaktigheten.

 

Han bodde hos Mullers sammen med Einar og meg, men hans værelse lå noe avsides, tett ved trappen ut. Og jeg var hans inspeksjonsunderoffiser, - som skulle passe på at han ikke forlot sitt værelse etter klokken 9 aften. Det skulle innføres i inspeksjonsboken, som hver uke skulle forevises en av inspeksjonsoffiserene.

 

Imidlertid hadde jeg en mistanke om at vår gode Harold av og til for­svant fra sitt værelse etter at jeg hadde forvisset meg om at han var kommet vel til køys - naturligvis sammen med Julle. Jeg advarte dem begge, men begge bedyret med ærlige, oppriktige og forbausede øyne at min mistanke var grepet ut av luften.

 

Men sa en natt ble Julle grepet på fersk gjerning, og det av selveste kommandør Wisbech, som kom hjem fra et selskap med tent lykt i hånden. Det var ikke rart bevendt med gatebelysning på Horten i de dager, og gatene var om høsten temmelig sølete. Fortauer var det heller ikke for meget av på ytre Horten. Og på Carljohansvern lå de en fot eller to over gatelegemet, så de dannet farlige fallgroper for høyere offiserer, som i en belivet stemning skulle fra Sjømilitære Samfund hjemover ved nattetid. Disse fortauene hadde nok mang en blodig nese på sin samvittighet.

 

Julle så nok lykten, men var for animert til å tenke på faren og ble straks gjenkjent, da kommandøren satte lyset opp i ansiktet på ham. Julle måtte i arrest. Og det var nettopp dagen for juleferien, så alle syntes synd på ham, spesielt naturligvis hans trofaste venn Harold, som alltid hadde et varmt hjerte for de lidende. Før han reiste til Kristiania, vandret han derfor inn til Carljohansvern med en flaske punsj, som han ville forsøke å stikke inn til Julle. Men nettopp som han skulle gå inn i arresten med den, ble han forferdet ved å høre stemmer fra begge inspeksjonsoffiserene, som kom for å stenge døren. Da han ikke kunne få gjemt flasken under kadettrøyen - Lundh var tykk nok før - stakk han den i forskrekkelsen ned i skuffen i et bord, som sto utenfor døren, og ble stående ærbødig og hilste de to offiserer, som etter å ha tittet inn i arresten, låste døren og gikk. Og der ble flasken liggende i bordskuffen utenfor!

 

Men så kom de to offiserer tilbake igjen. «Det er kanskje synd på fyren», sa kaptein Krogh, som var et meget ømhjertet menneske, at han skal sitte der inne julaften uten et bord engang. Kom her, Lundh, så skal vi bære bordet inn igjen». Så ble gjort, hvoretter offiserene gikk, mens Harold ble stående igjen for å morse inn til sin venn om flasken i bordskuffen. Pånytt hørtes Kroghs stemme i gangen: «Nei, det er nok som Platou sier at arrestanter ikke har lov til å ha bord inne hos seg. De får ta i, De, Lundh, og hjelpe meg å få bordet ut igjen.» Så ble Julle atter stengt inn. Men da hadde han fått punsjflasken ut av skuffen og gjemt den i en krok i arresten.