Den idylliske kanalen

I sine ironiske og sarkastiske betraktninger over ”Flåten som sank”, skildrer pseudonymet Terje Ula anlegget av kanalen over Bromsjordet i Horten slik: ”Det første som måtte til var en kanal. Det var det første hollenderne hadde bedt om i København da de skulle instruere der, og lærdommen satt der ennå. Uten kanal, ikke tale om marine.

Vi fikk kanal både ved Carl­johansvern og i Fredriksvern og ved anlegget i Bergen. På samme måte ble der senere i Tønsberg og, men der ble anlegget lagt ved en kanal som var der i forveien. Ved Kristiansand og Trondheim fikk vi også anlegg, men der greide man seg ved at elven fløt forbi vinduene. Det fikk ikke hjelpe om adgangen til sjøen var stengt av broer. Kanalene i Fredriksvern og i Bergen ligger høyere enn sjøen, inneholder ferskvann og er stengt med en bjørn. Den i Horten ligger i høyde med havflaten og er salt. Hvor uhyre viktig den er, fremgår derav at den først ble ferdig i 1860, og kostet 1,2 millioner kroner. (Hvor meget det den gang var, får en et inntrykk av ved å betenke at samtidig ble tørrdokken ferdig, den første tørrdokk i landet. Den dokken kostet 0,9 million kroner. )

Det er ingen som vet hva kanalen skal være til, bortsett fra at den er motivert ved at den skal ventilere vannet i havnen, men det er det jo ingen fornuft i.” Sier Terje Ula.

 

Men der er i hvert fall to ting her som ikke stemmer med de offisielle dokumenter. I ” Beskrivelse over Bygninger og Befæstninger m.m. henhørende under Karljohansværns Værft”, utarbeidet av Karl­johansværns Ingeniør-Detachement (Christiania 1882) står der at arbeidet med kanalen ble avsluttet i 1867, ikke 1860. Og omkostningene står opp­ført med 294 000 kroner (ikke 1,2 million). Da er kanalbroen tatt med, likeså kanalhavnen med moloer. I den samme beskrivelsen står tørrdokkens omkostninger ført opp med 987 132 kroner. (Terje Ula bruker altså tallet 900000.)

 

Det var i 1850 at dette kanalprosjektet dukket opp i en av de mange kommisjoner som så dagens lys i forbindelse med Hortens-anlegget. Han som først berørte det var kaptein Broch, som Ingeniørbrigaden hadde ”satt på” til å gå igjennom befestningsplanene. På tampen av sin betenkning antydet han to ideer uten å sette fram forslag om dem - og den ene gjaldt utgraving av en kanal mellom havnen og fjorden, altså over Bromsjordet. Han anslo utgiftene med den til 80 000 kroner. Komiteen bemerket til dette, at kanalen måtte ansees for mindre nød­vendig for befestningen når denne ble utført etter planen, men fant at kanalen visstnok i annen henseende kunne være til nytte.

 

Kanalen kom med i planen. I regjeringens innstilling av 18. januar 1854 het der blant annet, at ”planen til den prosjekterte gjennomskjæring av Bromsjordet ved en kanal nådigst bifalles, dog således at dybden i havnen og innløpet til samme skal oppmudres til 10 eller 12 fot, og at dybden i kanalen fra dens munning i bemeldte havn i en lengde av inntil 400 fot utmudres til 9 fot”.

 

Det ble overlatt kaptein Ræder å se nøyere på denne kanalplanen. Re­gjeringen innstilte deretter den 18. januar 1854 blant annet på at kanal­planen måtte bifalles, men at dybden i havnen og innløpet til denne skulle mudres opp til 10 og 12 fot. Man fant det også ønskelig at Marinedeparte­mentet undersøkte om grunnens beskaffenhet i nordenden var gunstig for anlegget av en mindre dokk til fartøyer inntil 10 fots dypgående og hva den eventuelt ville koste.

 

Stortinget bevilget i 1854 kroner 60 000 årlig til Hortens befestning, og ved kgl. res. av 16. mai det året ble det bestemt at dette beløpet skulle anvendes til gjennomskjæring av Bromsjordet ved en kanal og til påbegynnelse av en broskanse der. Bevilgningen ble gjentatt i 1857.

 

I 1850 ble det vedtatt å fullføre arbeidet med kanalen, ”med tilhørende havn, bro og vei”. Men planen ble moderert derhen at kanalen i hele sin lengde ”skulle utmudres til 9 fots dybde, at breddene, der hvor det var nødvendig, gis en faskinbekledning samt at tre plankevegger anbringes til forhindring av bun­nens utvasking, og at der anlegges en vei fra kanalhavnen langs kanalens østre side til broen over festningsgraven”

.

Stortinget vedtok i 1860 å bevilge 88 000 kroner til arbeidet med kanalen. I 1863 het det at kanalen over Bromsjordet på det nærmeste var fullført, med unntagelse av endel gjenstående mudring. Den oppgravede jorden var lagt i en voll. I budsjettforslaget for 1866-69 heter det om fullførelsen av kanalarbeidere, at i 1866 var der i de søndre fem sjettedeler av kanalens lengde gravet ut omtrent til det normale profil av sideskråningene, men med 8 fots dybde. I den nordre sjettedelen manglet noe mer på dybden, og sideskråningene var mindre regelmessig avplanerte. Brokarrene var ikke påbegynt.

 

I 1866 var det meste utført, og i 1867 betraktet man seg som ferdig med arbeidet. For terminen 1864-67 var det til kanalens utførelse be­regnet 60 000 kroner. Det var et slitsomt arbeide, og det var nok ikke bare utilstrekkelige bevilgninger som gjorde at det tok så mange år før det var fullført. Det har vel også tid om annen skortet på arbeidskraften. Alt måtte de grave ut med spader, og massen ble trillet vekk. Det har sikkert vært mange verkende rygger og ømme muskler blant dem som tjente seg en skilling på denne jobben i de årene.

”Det er ingen som vet hva kanalen skal være til» skrev Terje Ula. Til det er å si at nytten av kanalen ble presisert nærmere i en betenkning av en av de utallige kommisjonene, den av 1863: ”At blandt de Arbeider der i Budgetterminen 1854-57 vare bragte i Forslag til Hortens Befæstninger er Gjennemskjæringen af den Landtunge, der forbinder den Halvø, hvorpaa Værftet er anlagt, med Fastlandet, et af dem, om hvis Hensigtsmæssighed Meningerne formentlig ikke have været delte. Man vilde ved en saadan Gjennemskjæring, naar den derved fremkomne Kanal graves i tilstrækkelig Dybde og Bredde, ei alene opbygge en kraftig Hindring mod et Stormløb fra Landsiden, men man vilde ogsaa derved faa et Løb for Kanonfartøier, der, om en fiendtlig Flaade lagde sig paa Bastø Rhed, vilde blive av over­ordentlig militær Vigtighed, og man vilde endelig kunne skaffe det ikke ubetydelige Antal Mennesker, der have bosat sig udenfor Værftet, men i dets umiddelbare Nærhed, en sikker og bekvem Havn for de Fartøier, der tilføre Stedet Fornødenheder, samt tillige en let og nær Adgang til Fjorden, hvilken de nu savne.”

 

Samtidig med utgravningen ble der planter en poppelalle’ langs kanalen. De fikk den ikke til helt tilfredsstillende. På sydsiden var der ikke mange av poplene som ville gro, og de måtte etter hvert erstattes med stedegne tresorter - or, bøk og alm. Men de poplene som fantes langs Kjærlighets­stien og kanalen ga dette stedet et særpreg som bøketrærne aldri kunne er­statte, og det kom til en hissig debatt i 1925 da der ble bestemt at poplene skulle hugges. Bøk eller poppel, der var temaet som alle var opptatt av. Vinteren 1926 falt poplene, og romantikerne ble trøstet med at man burde være fornøyd med å få bøketrærne å sverme under. Idyllisk er kanalen i hvert fall, noe av det så vel hortensere som tilreisende forbinder med naturprakten ved Oslofjordens strender...