Slaget ved Femarn 24. april 1715

Etter at Karl XII ankom Stralsund etter sitt opphold i det Osmanske riket, planla han nye offensive operasjoner med basis i de tyske besittelsene. Samtidig ville danskene avskjære ham dersom han gjorde et forsøk på å komme seg hjem til Sverige. De ville også hindre at svenskene fikk frem forsyninger og tropper fram til Stralsund. Dette gjorde herredømmet på havet rundt Rügen viktig for begge parter.

30. desember fikk kontreadmiral Christian Carl Gabel ordre om å avskjære en svensk forsyningsflåte som skulle være på vei til Rügen. Det ble utrustet en betydelig dansk sjøstridsgruppe for å forsøke å stanse denne flåten, og Peter Wessel og hans Løvendals Galley var del av denne styrken som besto av seks linjeskip og fire fregatter. Ved Ternö nær Karlshamn pågrep han to svenske sjøfolk som kunne forsikre om at det ikke var noen svensk flåte under utrustning. Men kontreadmiral Gabel stolte ikke på dette. Peter Wessel fikk derfor ordre om å seile så nært den svenske flåtebase i Karlskrona som mulig for å observere og rapportere om mulige forberedelser. Her kunne han med egne øyne se at den svenske flåten var nedrigget. I tillegg brakte de opp et fartøy fra Lübeck, viss mannskap kunne bekrefte at det ikke var noen forberedelser til tokt underveis og at mannskapene var sendt hjem. Først da var kontreadmiral Gabel fornøyd og trakk seg tilbake til sin base i København.

Christian Carl Gabel (1678-1748), Peter Wessels overordnede under sjøoperasjonene i 1715. Han ble mektig imponert over den unge trønderen og kunne ikke få rost ham nok ovenfor Fredrik IV.

Etter rekognoseringen mot Karlskrona forlangte Peter Wessel like så godt å bli sjef for den Norske Marine, og dersom han fikk fem fregatter, skulle han renske farvannene for svensker og ødelegge linjeskipene i Göteborg. Uheldigvis for ham havnet henvendelsen hos Admiralitetet som kort og godt bad Peter Wessel om å jekke seg ned et par hakk under påminnelse av at Kongens gunst hadde ført ham forbi en rekke likemenn når det gjaldt forfremmelser. Men svaret var nok i like så stor grad en implisitt kritikk av Fredrik IV sin personlige inngripen i avansement og utdanning i den dansk-norske flåten.

I mens satt Karl XII utålmodig i Strasund og ivret etter å gå på offensiven. Han beordret kontreadmiral Carl Hans Wachtmeister, sønn og etterfølger til Hans Wachtmeister, til å krysse mellom Møn og Skåne og jage danskene fra farvannet. Styrken besto av fire linjeskip og fregattene Hvita Örn og Falken. Styrken hadde en viss framgang, men manøveren viste seg å være en taktisk tabbe. Store danske sjøstridskrefter var under utrustning for å ta seg av Wachtmeister, men ført ble en mindre styrke på åtte linjeskip og noen fregatter sendt i forveien, og selvsagt var Peter Wessel blant disse.

Slaget ved Femarn/Kolberger Heide - Andreas Henrik Stibolt (1739–1821)

16. april mottok han ordre om å seile fra Kristiania hvor han lå uvirksom, og innfinne seg i København. Etter en svipptur innom Marstrand hvor han oppbrakte et handelsskip, mottok han ny ordre ute til sjøs om å slutte seg til kontreadmiral Gabel. Da Gabel var kommet fram til Møn, sendte han fregattene i forveien for å rekognosere. Peter Wessel kunne observere fem skip ved Femaren, og fregatten Raa brakte med fanger som kunne avsløre Wachtmeisters ordre. Selv seilte Gabel mot sørvest til en posisjon hvor han var sikker på å kunne sperre svenskene inne. Storebælt har uforutsigbare strømmer og bunnforhold, og det ville vært et sjansespill for svenskene og forsøke å unnslippe nordover. Wachtmeister hadde derimot ordre om å bli og kjempe, også mot en overlegen styrke, men han hadde håp om at forsterkninger fra den svenske Nordsjøeskadren skulle komme den andre veien.

Ca. kl. 08.00 om morgenen 24. april fikk de to hovedflåtene kontakt nord for Femarn. Etter en del manøvrering braket kampen løs. Mot kvelden trakk den maltrakterte svenske flåten seg sørvestover mot Kolberger Heide og Gabel ankret opp, vel vitende om at svenskene ikke kom seg noen steder. Midt oppi dette slaget mellom giganter var Løvendals Galley flåtens minste skip. Gabel sendte Peter Wessel mellom linjeskipene med ordre siden røyken lå så tett at direkte kommunikasjon ble vanskelig. Ut på ettermiddagen ble han sendt etter den svenske fregatten Hvita Örnen. Men først måtte han forbi de svenske linjeskipene, som ga ham en bredside i det han passerte. Løvendals Galley mistet en mann og ble truffet under vannlinja, men tømreren om bord fikk tettet hullet raskt. Den svenske fregatten må ha hatt en viss tiltrekningskraft på Peter Wessel siden han først møtte den i 1712. Bygd i 1711, var den sannsynligvis Østersjøens raskeste fartøy og godt bestykket med sine 30 kanoner. Den hadde allerede flere priser og tre danske fregatter på samvittigheten. Da Løvendals Galley nærmet seg, trakk imidlertid kaptein J.C. Printz seg mot de svenske linjeskipene.

Hvite Ørn ankommer København 12. mai 1715

I løpet av natten innså Wachtmeister at slaget var tapt. Han besluttet å sette skipene på grunn og ødelegge dem. Printz fikk derimot ordre om å seile nordover gjennom Storebælt og forsøke å komme unna. Løvendals Galley og Raa tok opp forfølgelsen, og etter en og en halv time ga Printz opp (visstnok etter et mytteri om bord), og rente fregatten på grunn sammen med resten av den svenske eskadren. Wachtmeister hadde beordret ødeleggelse av skipene, og denne var i full gang da de danske fregattene nådde til stedet. I følge en kort notis i loggboka og et senere brev til Fredrik IV skal Peter Wessel ha sendt over en løytnant i en sjalupp med trusler om at mannskapene ville bli hugget ned dersom dette ikke ble stanset. Wachtmeister ga etter og ble med tilbake til Løvendals Galley og videre overlevert til Gabel. Av de svenske skipene var det bare Wachtmeisters eget flaggskip som ikke lot seg redde. Seieren ved Femarn ble behørlig feiret med salutter og festiviteter hvor selveste Fredrik IV deltok. Peter Wessel uteble imidlertid, han hadde fått i oppdrag å seile Hvita Örn til København. Hans belønning ble 1571 riksdaler og kommandoen på fregatten som ble omdøpt til Hvide Ørn.