Peter Wessel blir Tordenskiold - slaget om Rügen 1715

Peter Wessel blir Tordenskiold - slaget om Rügen 1715

Samtidig kart over det vestlige Østersjøen med Rügen

Etter ankomsten til Stralsund ønsket Karl XII å iverksette en offensiv med utgangspunkt i de tyske provinsene. Koalisjonen la beleiring på byen fra landsiden i juli 1715, men uten kontroll over øya Rügen, ville denne ikke bli effektiv, og for å landsette tropper her, måtte den dansk-norske flåten få kontroll over havområdet rundt.

9. juli seilte en flotilje med flatbunnede artilleriskip under vise admiral Christian Thomesen Sehested, oppdraget var å få kontroll over Binnenwasser, havstykket sør for Rügen. Hovedflåten under admiral Raben skulle krysse i Østersjøen etter den svenske flåten, mens en tredje transportflåte ventet på at alt skulle bli kart til å kunne sette i land troppene. 10. juli fikk også Peter Wessel seilingsordre og kunne motta sine ordre ombord på Rabens flaggskip Elefanten fire dager etter. Hivde Ørn skulle krysse i Østersjøen og holde utkikk etter den svenske hovedflåten. Denne hadde forlatt Karlskrona 9. juli under kommando av admiral Claes Sparre, samtidig som Sehested seilte fra København.

18. juli befant Raben seg utenfor Jasmund på nordøstsiden av Rügen da han fikk melding fra en båt fra Bornholm at den svenske flåten var observert og at den besto av 21 linjeskip. Sehested kom under tredobbelt ild, fra både landbatteriet på øya Usedom i øst, fra den svenske eskadren i Stralsund og fire linjeskip fra svenske hovedflåten. Men 31. juli ble Usedom tatt av Prøyssiske styrker, de svenske linjeskipene kom ikke nært nok inn på grunnene til å avgi effektivt ild og den svenske Stralsundeskadren var ikke stor nok til å engasjere Sehested alene. Samtidig hadde admiral Raben fått forsterkninger og hadde nå en styrke på 21 linjeskip, seks fregatter og brannskip.

En skjematisk fremstilling av en morter montert på et skipsdekk. Slike ble montert på flatbunnede stykkfartøy til bruk i grunne farvann mot kystbefestninger. Et problem var at rekylen ga skipskonstruksjonen hard medfart og morteren kunne til slutt gå igjennom dekket og bunnen på fartøyet. Etter samtidig kadettegning.

 

Og hvem andre enn Peter Wessel kunne servere han den svenske flåtens eksakte posisjon. 5. august hadde han engasjert det svenske linjeskipet Frederica Amalia og fregatten Welkomsten uten egne tap mens svenskene mistet en drept og åtte sårede. Tre dager etter brakte han opp et mindre svensk fartøy foran nesen på det svenske linjeskipet Skåne, og fangene som ble brakt inn til avhør kunne gi viktige opplysninger om den svenske flåtens posisjon og sammensetning - den befant seg nå på utenfor Jasmund på østsiden av Rügen. Utover ettermiddagen seilte de to flåtene parallelt med hverandre med kurs mot nordøst mens de utvekslet kanonild. Ved 19-tiden hadde begge parter gått tom for ammunisjon og fått store skader, selv om ingen av skipene var senket, og to dager etter valgte Sparre å trekke seg tilbake til Karlskrona for å slikke sine sår. Taktisk endte kampen uavgjort, men strategisk var det en dansk seier siden det betydde fritt spillerom rundt Rügen og ytterligere isolasjon av den svenske garnisonen.

Under slaget ved Jasmund hadde Peter Wessel og Hvide Ørn kjempet sammen med hovedstyrken og hevdet senere at han forgjeves hadde forsøkt å få admiral Raben til å gå tettere på den svenske flåten. Nå ble han beordret til å forfølge den svenske flåten og rapportere dens bevegelser. 9. august fikk han kontakt med de svenske linjeskipene Ösel og Gotland, henholdsvis under kapteinene Axel Siöstierna og Nyman. Sparre hadde beordret skipene tilbake til Karlskrona dagen før resten av hovedflåten, og befant seg øst for Bornholm da de støtte på Hvide Ørn. Peter Wessel halte innpå akterspeilet på Ösel, og ifølge dagboknotatene til en svensk løytnant H.J. Munch ombord på Ösel, skal følgende dialog ha funnet sted mellom kaptein Siöstierna og Peter Wessel:

- god afton, Kåra Bror! Jag skall helsa dig från admiralen, han ber dig att du icke seglar Iängre från flottan, än du kan ha honom i sigte. Då svarade Sjö-
stierna: År du god vän, så sacka akter, jag känner ingen bror i mörkret. Då svarade den danska: Känner du mig icke, så skall du Guds
pine dö! lära känna mig...

Peter Wessel seilte deretter helt opp i akterspeilet på Ösel og båtsmann på Hvide Ørn klatret ut på baugspydet, kappet av flagget og begge lanternene på det svenske linjeskipet. Deretter fyrte Hvide Ørn av en bredside med knipler og skråsekker inn i akterspeilet, dreide så opp på siden av linjeskipet og avfyrte en bredside på 200 meter. Det svenske linjeskipen ble påført store skader hvor kapteinen og de andre offiserene hadde sine lugarer. At han hadde klart å forfølge svenskene og komme så nær i mørket var en prestasjon i seg selv. Men denne gang var ikke Peter Wessel fornøyd med å peke nese. Det svenske linjeskipet lå i lovart i forhold til resten av flåten, dvs. at vinden blåse fra det og mot de andre skipene som da måtte krysse for å komme til unnsetning. For Peter Wessel planla å entre Ösel og oppildnet sine menn til kamp, men de nektet å storme det svenske fartøyet.

Men Peter Wessel hadde ikke oppgitt sin grandiose ambisjon om å kapre et linjeskip. Ved daggry 10. august seilte han enda lengre øst og hadde over halve den svenske hovedflåten mellom seg og resten av de danske skipene. I det de nærmet seg Karlskrona, oppdaget Hvide Ørn en forsyningskonvoi på vei sørover mot Stralsund, eskortert av ett linjeskip, en fregatt og et stykkskip. Peter Wessel satte kurs mot konvoien med svensk flagg. Da han nådde den igjen, heiste han det danske flagget og bordet det bakerste handelsskipet og seilte avgårde med det til den danske øya Bornholm, rett under nesen på både eskorten og den svenske hovedflåten. To fregatter tok opp jakten, men måtte gi opp. Peter Wessel fikk deretter ordre om å krysse mellom Bornholm, Jasmund og Westtief for å holde svenske forsyninger og forsterkninger å komme til Rügen og Stralsund.

1. september var Hvide Ørn kommet til København for reparasjoner. Mannskapet hadde imidlertid fått nok av Peter Wessels hardkjør de siste månedene og leverte skriftlig klage på ham til Admiralitetet. Før den ble behandlet, seilte de til Rügen 7. september. 15. september fikk han ordre om å krysse mellom Witmund, Jasmund og Ystad, med klar ordre om å ikke innlate seg på kamp mot en overlegen fiende. De neste ukene opererte Peter Wessel med stor aggressivitet mot svenske sjøstridskrefter og forsyningsskip og kanondrill. Men han skulle snart vise at han i forhold til admiral Raben hadde en noen annen definisjon av "overlegen fiende", noe det svenske linjeskipet Öland og fregatten Phönix også snart skulle merke. Öland var bestykket med 56 kanoner og sto under kommando av Aron Siöstierna (bror av Anders Siöstierna). 1. oktober var det på vei fra Rügen og tilbake til Karlskrona sammen med fregatten Phönix med 36 kanoner, ført av kaptein Frans Lagerbielke. På ettermiddagen ble det fra Phönix meldt om observasjon av et fremmed fartøy mot sørøst som seilte på en nord-nordøstlig kurs, altså kom de til møtes. Siöstierna kunne se i kikkerten at det var Hvide Ørn, men med 92 kanoner mot Peter Wessels 30 ble ikke den svenske kapteinen skremt.

Hvide Ørn i kamp med linjeskipet Öland og fregatten Phønix

Peter Wessel tok igjen de to svenske fartøyene og skar i mellom dem med slik fart at kryss bramstangen røyk. Hvide Ørn ga Phönix en bredside i siden. Deretter rundet den stavnen på den svenske fregatten og fyrte av igjen, og deretter langs siden og ga ild nok en gang før Hvide Ørn dreide om akterenden og satte kursen mot Öland. Phönix hadde mer eller mindre utmanøvrert seg selv. På grunn av seilføringen krenget fartøyet sterkt, noe som gjorde det umulig å bruke skipets egne kanoner. Årsaken var nok at kaptein Lagerbielke hadde fått sammenbrudd og var handlingslammet, stilt ovenfor Peter Wessel og hans rykte. Panikken bredde seg snart til resten av besetningen. Phönix braste til sist inn i Öland, noe som gjorde kaptein Siöstierna rasende. De to svenske fartøyene klarte å komme fra hverandre, men Phönix fikk snart sin fjerde bredside før Hvide Ørn smalt den neste inn i akterenden på Öland. Öland besvarte ilden og skjøt av stormasten på Hvide Ørn. Öland manøvrerte for å komme i posisjon så de kunne gi den dansk-norske fregatten en bredside, men til tross for skadene på fartøyet klarte Peter Wessel å sno seg unna. Skipene hadde nå så store skader at det ikke lot seg gjøre å holde kontakten i natta. Lagerbielke ble i etterkant dømt til døden for sin opptreden, men henrettelsen ble utsatt og han ble til slutt benådet. Öland skal ha hatt 36 døde etter trefningen, mens Hvide Ørn hadde tre drepte og 17 sårede. 

I mens hadde admiral Sehested klart å vinne kontroll over Binnenwasser og rensket området for svenske sjøstridskrefter. Som belønning utnevnte Fredrik IV ham til full admiral. For Peter Wessel og hans karrière begynte imidlertid situasjonen å bli kritisk. Han må ha skjønt at hans angrep på Phönix og Öland (som han åpenbart trodde var linjeskipet Riga) stred med forbudet mot å angripe en overlegen fiende. 5. oktober skrev han til admiral Raben og unnskyldte seg med at han trodde det var fartøy på vei tilbake til Sverige etter å ha blitt skadet i kamp med Sehested. Samtidig hadde han også avlagt rapport hos den nevnte Sehested og vakt hans begeistring med sin muntlige beretning om kampen, noe som avstedkom et brev til Fredrik IV som roste Peter Wessels sjømannskap. Vedlagt av en kopi av rapporten Peter Wessel skrev til Raben, samt et brev fra den unge trønderen hvor denne minte om sine tidligere bedrifter og hentydninger til at han nå fortjente adelskap. Og til alt hell var Raben syk og kommandoen over hovedflåten var overtatt av admiral Ulrik Christian Gyldenløve. Peter Wessel fikk imidlertid reprimande for skadene på Hvide Ørn

Stralsund under beleiringene. Det vervede norske regiment og 2. Trondhjemske deltok i første fase på koalisjonens venstre flanke, i den siste på den høyre (Kart: Etter Vaupel Den dansk-norske hærs historie)

Saken om klagen fra mannskapet var derimot ikke lagt på is. Peter Wessel gikk på offensiven og skrev et brev til Admiralitetet hvor han gikk til motangrep mot anklagene. Samtidig kom det beleilig ut en sang, skrevet av dikteren Hans Trochman 12. november som var så rik på detaljer og kom så kort tid etter hendelsene som ble omtalt, at det er grunn til å spørre om den ikke ble skrevet på bestilling av Peter Wessel selv. Saken opptok naturlig nok Peter Wessel, men 23. november ble han beordret til sjøs igjen av Admiralitetet. På Rügen kjempet svenskene mot en stor overmakt, 6 000 mann i garnisonen i Stralsund og 4-5 000 på resten av øya mot 50 000 beleirende koalisjonssoldater. Etter en landgang og angrep på Stressow ble de svenske styrkene trengt tilbake til Stralsund, i begynnelsen av desember flyktet Karl XII og byen falt 24. desember.

Etter avseilingen ble Hvide Ørn forsinket, en del av mannskapet ble byttet ut og stemningen om bord var langt fra lystelig. Han gjorde den vanlige rekognoseringen etter svenske bevegelser på sjøen, men nå med en ekstra spenningsfaktor, han skulle også holde utkikk etter Karl XII. Til dette hadde han fått tildelt en styrke på fire fregatter til å holde oppsyn med Gellen, sundet mellom Stralsund og Rügen. Belønningen som ventet var 10 000 riksdaler og forfremmelse. Det forløp ikke helt uten dramatikk. Peter Wessel kom i kamp med det svenske linjeskipet Verden og fregatten Sorta Örn, men klarte å dy seg for å ta opp kampen og kom seg unna. 20. desember måtte han imidlertid seile til København for etterforsyninger, og dagen etter passerte Karl XII patruljelinjen i frakteskuta Hvalfisken og gikk over i orlogskipet Snappupp.

24. desember kunne Karl XII sette sine ben på hjemlandets jord for første gang på 15 år. For Peter Wessel hadde den store prisen glippet. Men han fikk den ære å seile Fredrik VI hjem etter at kongen selv hadde vært med på seieren ved Stralsund. Like etter sendte Peter Wessel et brev til majesteten hvor han igjen hintet om adelskap. 26. februar 1716 ble han endelig adlet med navnet Peter Tordenskiold, samtidig som klagesaken mot ham ble droppet.

Tordenskiolds våpenskjold. Lynstrålene hentyder til adelsnavnet, og det blå i bunnen til Sverige. Den hvite ørnen symboliserer fregatten, de to kanonløpene med de tre kulene det danske feltsignalet og nederst til høyre sees den norske løve.