Konvoiering, priser og krigsrett, mars 1713 - november 1714

Konvoiering, priser og krigsrett, mars 1713 - november 1714

Løvendals Galley i kamp med de to svenske linjeskipene Calmer og Nya Älvsborg (Maleri av C. Neumann).

Etter Rügen var det atter tilbake til konvoifarten. Men Peter Wessels dristighet og frekkhet var nær ved å innhente ham og koste ham karrièren.

I mars brakte eskorteringen av en Islandskonvoi noe action da frakteskuta St. Laurentzius ble frigitt fra sitt prisemannskap etter først å ha blitt tatt av en svensk kaper. Peter Wessel kunne ha beholdt skipet som prise etter datidens regler, men han valgte å gi det tilbake til sin eier, enkefru Karen Thomassen. I juni gikk det rykter om at den svenske eskadren i Göteborg var under utrustning, og en konvoi som skulle med fartøy som skulle til Nederland og England ble holdt tilbake av frykt for at denne styrken skulle legge ut. Og hvem andre enn Peter Wessel med sitt kontaktnett ble sendt ut for å undersøke saken. Han brakte opp en del mindre fartøy, men alle fortalte samme historie - det var ingen svensk flåte under utrustning i byen. Peter Wessel forsøkte også å beslaglegge en svensk kaper som lå ved Kungsbackan, men måtte gi opp etter å ha blitt beskutt fra land.

I juli fryktet Slottsloven på Akershus (en slags provinsiell regjering med landets fem mektigste embetsmenn) en svensk invasjon av Norge og den dansk-norske Nordsjøeskadren ble konsentrert i Stavern. Peter Wessels ry for å handle på egenhånd var nå velkjent, og han fikk forbud mot å forlate Flekkerøy uten ordre. Men det var snart behov for hans tjenester. Løvendals Galley ble del av en liten eskadre med fregatter som ble sendt ut for å rekognosere mellom Skagen og Marstrand, sjef var Peter Wessels rival kapteinløytnant Christian Vossbein om bord på Søridderen. 22. juli sendte han Peter Wessel for å sjekke ut forholdene mellom Göteborg og Marstrand. Han oppsøkte sin gamle kontakt, losen Olle Erichsen og flere andre som skriftlig kunne bevitne at det ikke fantes noen større konsentrasjon av svenske sjøstridskrefter i området. I Göteborg fantes det en fregatt og et linjeskip, men de manglet mannskap. Endelig var Slottsloven beroliget, og Løvendals Galley fulgte med da konvoien seilte i slutten av juli. På vei tilbake stanset Peter Wessel et fartøy som hadde kurs mot Göteborg og sendte med et utfordrende brev til den svenske guvernøren Carl Gustav Mörner hvor han klagde over svenske plyndringstokt langs Norskekysten. Noe tilsvarende hadde han aldri gjort, fortsatte Wessel. Men om de ville ham noe, kunne de sende en fregatt med 24-26 kanoner etter ham, så fikk man se hva det ble til.

Etter hjemkomsten fikk Peter Wessel krysse utenfor Göteborg. Fra Løvendals Galley ble det observert to linjeskip og et handelsfartøy som kom i mot dem. Skipene heiste dansk flagg og skjøt varselskudd for å signalisere at fregatten skulle sakke farten. Linjeskipene kom opp på hver side av Peter Wessel som spurte det ene om navnet på skipet. "Nya Älvsborg" lød svaret, og de fremmede firte de det danske flagget og heiste det svenske. Dette svenske linjeskipet hadde 48 kanoner mens det andre, Calmer, hadde 50. De fyrte løs, og en tre timer lang og ujevn kamp fulgte før Løvendals Galley endelig klarte å komme seg unna. I stedet for å skyte kardeskladning, hadde svenskene forsøkt å skyte ned riggen for å fange fregatten, og det ble trolig redningen. Fregatten hadde hull i alle seil, fått flagget skutt vekk og fått flere treff i skroget. Men Peter Wessel fornektet seg ikke og forsøkte like så godt å ta handelsskipet på vei vekk, men måtte gi opp da det søkte mot linjeskipene.

Akterspeilet på det danske linjeskipet Printz Wilhelm. Ovenfor sine overordnende hevdet Peter Wessel at han trodde de svenske linjeskipene var de danske motstykkene Printz Wilhelm og Delmerhorst.

Etter bare fire dager med reparasjoner i Stavern var Løvendals Galley klar til å seile igjen, denne gang til Amsterdam etter forsyninger. Ved Lindesnes stanset han nok et skip på veg til Göteborg for å sende brev til guvernør Mörner, denne gang for å takke for generøsiteten siden han hadde sendt to linjeskip etter ham mens han bare hadde bedt om en fregatt. Men samtidig hånet han svenskene for deres dårlige skyteferdigheter. Samtidig holdt konsekvensene av hans dumdristighet og overmot på og innhente Peter Wessel. Guvernør Mörner skrev likeså godt et brev til kommanderende general Hausmann og klaget over den unge kapteinens frekkheter i brevet som han hadde mottatt.

Det var ikke noe mål i seg selv å framprovosere svensk vrede, men listen over Peter Wessels overtramp begynte å bli for lang til at Hausmann kunne ignorere det: brutalitet ovenfor mannskapet, urettmessig oppbringing av nøytrale skip, kommunikasjon med fienden og nå sist uoppmerksomhet i kontakten med de svenske linjeskipene. Hausmann sendte saken videre, men Kong Fredrik IV grep inn og slo fast at Peter Wessel skulle få en reprimande men ikke settes i arrest. Årsaken til den milde reaksjonen var nok først og fremst at både Slottsloven, Fredrik IV og Hausmann var lei av den generelle passiviteten blant orlogsflåtens fartøyssjefer, og da harmonerte det dårlig å straffe Peter Wessel hardere.

Peter Wessel skåler med den svenske kapteinen på Olbing Galley (Maleri: Cristian Mölstedt).

I mars 1714 dro Peter Wessel igjen til sjøs, nok en gang for å rekognosere langs vestkysten av Sverige. Deretter  ble han beordret til Fladstrand av Slottsloven for å hente visestattholder Arent Krag, men Stattholderen kom ikke dit på en stund og dessuten var vinden ugunstig. I samråd med mannskapet besluttet Peter Wessel derfor å sette kursen mot København for utrustning. Først ute i april kom de seg derfra, nå for å gjennomføre raid langs kysten mellom Halland og Skåne for rekognosere, spore opp kapere og forstyrre svenskene. 22. mai lyktes det å snappe en prise fra en svensk kaper som de forfulgte, men denne måtte Peter Wessel gi fra seg da den var nederlandsk og Fredrik IV nødig ville provosere en nøytral stormakt.

I juli inntraff den episoden som skulle sette Peter Wessel i hans foreløpig verste knipe. 6. juli seilte de fra Bergen på jakt etter en svensk kaper som hadde herjet i Nordsjøen. Etter informasjon fra et skotsk fartøy, satte Løvendals Galley kursen inn mot Kattegat. Mot dem kom en annen noe større fregatt som fører engelsk flagg. På Løvendals Galley blir det heist nederlandsk flagg, og de to passerer hverandre på tilsynelatende fordragelig vis. Men så snur den "engelske" fregatten og fyrer av to skarpe skudd for å signalisere at Løvendals Galley skal stanse. Peter Wessel luktet lunta og beordret klar til kamp, og da den andre fregatten kommer nærmere, heiser han det danske flagget og fyrer av tre skarpe skudd. Den andre firer da det engelske flagget og heiser det svenske. En tre timer kamp fulgte hvor det brøt ut brann om bord på den svenske fregatten Olbing Galley (den var forsåvidt engelsk, men kjøpt og betalt for å gå i svensk tjeneste). Svensken forsøkte å komme unna, men Løvendals Galley satte etter.

Etter en natt med reparasjoner braket det løs igjen. Klokka 13.00 var det ikke mer kuler og krutt om bord på Løvendals Galley til mer enn 3-4 skudd. Etter en del att og fram med parlamentærer, kom de to skipene opp på siden av hverandre. Peter Wessel lot kapteinen på det andre skipet vite hvem han hadde kjempet i mot, og at han lot ham gå utelukkende fordi at de ikke hadde mer krutt igjen. De to fartøysjefene skålte og deretter seilte de fra hverandre, og blant Peter Wessels mannskap var det sju døde og 21 sårede, hvorav to dødelig. Etter reparasjoner måtte han seile til København hvor han ankom 8. november og møte for krigsrett for sin opptreden under kampen mot Olbing Galley.

Arrestordren mot Petter Wessel

 

Til sitt forsvar fremhevet Peter Wessel at han hadde tatt opp kampen med en overlegen fiende og forfulgt denne selv når den trakk seg unna. Mads Lund, en krigsfange som nylig var frigitt etter å ha oppholdt seg i Göteborg da Obling kom tilbake, vitnet også til fordel for Peter Wessel om det rykte han hadde skapt seg også hos svenskene. Mannskapet vitnet også til positivt for sin kaptein. Anklageskriftet lød til slutt på:

  • at han oppsøkte en overlegen fiende tre ganger etter at denne forsøkte å avbryte kampen
  • at han hadde latt motstanderen vite at han hadde gått tom for krutt
  • at han hadde seilt opp på siden av motstanderen og drukket et glass vin med kapteinen 

Krigsretten frikjente til slutt Petter Wessel, dog var det et lykketreff at han ikke hadde blitt anklaget for at han hadde forlatt sin post ute i Nordsjøen. Frifinnelsen forelå 15. desember, og han var ikke sen med å utnytte den til sin fordel. Peter Wessel gikk like opp til Fredrik IV og ba om forfremmelse til kaptein, noe som ble innvilget 28. desember.