Najaden, Fregatten

Med senkingen av Najaden, det siste store skipet i flåten, var de sjøgående operasjonene slutt for den engang så mektige dansk/norske marine.

Under britenes herjinger på Holmen i 1807 ødela de også et linjeskip som sto på beddingen. Støttene ble hugget over slik at det la seg over og fikk knust babord side. Tømmeret på styrbord side var imidlertid intakt og ble tatt vare på. Dette ble senere brukt ved byggingen av en ny fregatt på 36 kanoner som skulle få navnet Najaden. Najaden ble påbegynt i august 1808, og sjøsatt 26 oktober 1811. Etter å ha blitt utrustet, ble fregatten beordret til Norge i februar 1812 for å sikre proviantforsyningene mellom Danmark og Norge. I Norge fikk Najaden ytterligere 6 kanoner ombord. Den var utsatt for flere uhell. Like etter ankomst dregget ankerne, og akterskipet drev ned på et skjær, med det resultat at rorløkkene ble ødelagt. Etter kjølhaling og reparasjon kom skipet ut for en storm som tok forre merse- og bramstag overbord. Som følge av uhellene fikk besetningen meget begrenset opplæring ombord.

Britene var naturligvis vel klar over Najadens oppdrag, og for å nøytralisere fregatten sendte de i juli 1812 inn en styrke som besto av linjeskipet HMS Dictator (64 kanoner) og 3 kanonbrigger, HMS Calypso, HMS Podargus og HMS Flamer. Loggboken til HMS Dictator beskriver forløpet av kampene ved Lyngør. Forsiden angir Capitan William Autrige som sjef, men han var blitt syk og var erstattet av Capitan James Pattison Steward.

6. juli 1812 lå Najaden til ankers i Haven ved Sandøya utenfor Tvedestrand, sammen med 3 av våre brigger, Kiel, Lolland og Samsøe. Capitane Hans Peter Holm på Najaden visste at engelskmennene krysset utenfor kysten, men han næret ingen bekymring - ingen engelskmann ville finne på å gå inn i den vanskelige skjærgården utenfor, i hvert fall ikke med et stort linjeskip. Capitane Holm var så trygg at han tok imot en middagsinvitasjon fra sjefen på Samsøe, Lieutenant Fredrik Grodtschilling, og forlot skipet sitt. Sammen med andre skipssjefer spiste de sin middag, og lot seg så ro iland for å spasere på Sandøya. Fra toppen av øya fikk de se det som ikke skulle være mulig, Dictator og briggene var på innsiden av grunnene, og på vei mot Sandøya. Skipssjefene kom seg ombord, beordret ankrene kappet og satte seil for å unnslippe gjennom den indre leden nordøstover.

HMS Podargus som hadde med kjentmann ombord, ledet de britiske fartøyene i forfølgelsen. Kjentmannen var likevel ikke kjent nok, og Podargus gikk på grunn på Buskskjærsteinen, og ble stående fast. Sjefen på Dictator, Captain James Pattison Steward, beordret Flamer til å assistere Podargus, mens Calypso og Dictator forfulgte Najaden og de dansk/norske briggene. Flamer og Podargus ble straks angrepet av Lieutenant Parnemann med kanoncaloupen Kiøge Bugt, Kanonjolle Nr.3 (Ltn Ring) og Digernes batteri, senere forsterket med 4 kanonbåter fra Arendals Divisjon under Captaine-Lieutenant Dietrichson. Etter en lengre fekting klarte briggene å komme seg unna med store skader. Imidlertid hadde aksjonen der nede ved Borøya forhindret kanonjollene i å komme Najaden til unnsetning i tide.

I mellomtiden hadde Najaden og de tre briggene seilt indre leden opp til Lyngør, tett forfulgt av Calypso og Dictator. Etter anbefaling fra losene ankret de dansk/norske skipene inne i Lyngørsundet. Her inne måtte de være trygge - ingen engelskmann ville finne på å gå inn i denne trange leia med et linjeskip. Vinden var nå vest-nord-vest, og baugen på fartøyene svaiet mot Store Svalsund, Najaden bredside på 21 kanoner pekte bort fra trusselen som skulle komme. Men engelskmennene kunne vel ikke være så uvørne?

Captain James Steward var skotte, ikke engelsk, og blant sine kolleger i Royal Navy var han kjent som «Mad Jim». Dessuten var han en dyktig sjømann og en uforferdet taktiker. Han gjorde det riktige, sto inn Store Svalsund for styrbords halser, og midt i sundet slapp han et anker akter. Mens trossen løp ut seilte Dictator rett mot land på Lyngørsiden, og satte baugen på grunn. Ved hjelp av ankeret kunne Steward varpe Dictator slik at hele bredsiden pekte mot Najaden, avstanden er bedømt av Steward som «1/2 pistol shot» (35-40 m). Ca. kl. 21.30 åpnet Dictator ild i hurtige bredsider mot Najaden. Ilden ble holdt mot fregatten bare i få minutter før den var satt ut av stand til å forsvare seg. Allerede første bredside slo mastene av Najaden, og den store riggen falt forover og mot babord. I fallet knuste den dekkene, slik at ikke bare øvre dekks kanoner ble satt ut av spill, men hovedbatteriet ble også ubrukelig. Dictators kanoner slynget død og ødeleggelse mot det dømte skipet som måtte ta imot over 4 tonn jernkuler i løpet av ca 15 minutter. Dictators ild ble så rettet mot de to nærmeste briggene, som strøk flagg og overga seg kl. 21.47.

Najaden var nå et hjelpeløst vrak som kantret over mot babord, og skipet ble fylt gjennom kanonportene. Det oppsto brann akterut, og kl 22.10 nådde brannen fram til kruttmagasinet, og Najaden detonerte. 133 mann ble drept og 102 såret av Najadens mannskap på 315. Britene besatte briggene Kiel og Lolland, mens Samsøe klarte å komme seg unna mot øst. Kanonbåtene fra Arendal var blitt oppholdt i kamp mot Flamer og Podargus, og Risørdivisjonen som fikk sent varsel, ble ytterligere forsinket av en tiltagende sørvestlig kuling.

Først på morgenkvisten var alle de 10 tilgjengelige kanonbåtene samlet i Lyngør. Kampen ble gjenopptatt, og britene måtte rømme briggene. Etter hvert fant Captain Steward at situasjonen begynte å bli truende. Dictator ble halt av grunnen kl. 02.00, men drev på nytt på grunn, og måtte flytte endel av de forre kanonene akterut for å komme løs. Kl 05.00 var den klar, Dictator og Calypso satte seil, kom seg ut av Svalsund og østover skipsleden under konstant ild fra kanonbåtene.

Kanonbåtene påførte britene store skader, men de utslitte mannskapene klarte ikke å forfølge fartøyene som var under seil, og britene unnslapp til åpen sjø.

Med senkingen av Najaden, det siste store skipet i flåten, var de sjøgående operasjonene slutt for den engang så mektige dansk/norske marine. Bare en håndfull små brigger og kanonbåter skulle holde det gående ennå i de 2 årene krigen varte fram mot det endelige nederlaget i 1814.