Karl Gustav krigene 1657-1660

I Danmark-Norge var man naturlig nok oppsatt på å revansjere den forsmedelige fredsavtalen i Brømsebro, og ingen ønsket nok dette sterkere enn den nye kongen Frederik III. I 1649 fikk han til en forsvarsallianse med Holland, som med sin likevektspolitikk for Østersjødominansen så med skepsis på den stadig økende svenske militærmakten.

Lettsindig dansk krigserklæring

I 1654 ble den offensive Karl X Gustav ny svensk konge. Mens han var opptatt med å føre krig i Polen, erklærte Frederik III, noe lettsindig, krig mot svenskene 1. juli 1657. Den dansk-norske Flåten skulle hindre en eventuell overføring av svenske tropper over Østersjøen, men Sverige hadde også en sterk flåte. 13. september 1657 møttes disse flåtene i et slag utenfor byen Falsterbo i Øresund, et slag som endte uten noen seierherre. Fordi Danmark var den angripende part fikk ikke Frederik den forventede støtte fra Holland. På landsiden sendte svenskekongen en elitestyrke på 9000 mann i ilmarsj gjennom Holstein og opp i Jylland. Under den strenge vinteren kunne denne styrken ta seg over det islagte Lille Belt og Store Belt og true København. Danmark måtte be om fredsforhandlinger som denne gang foregikk i Roskilde i februar 1658. Selv om en norsk hær hadde gjenerobret Jemtland og Herjedalen måtte disse nå pent leveres tilbake sammen med Båhuslen, som på dette tidspunkt var regnet som en del av Norge. Danmark måtte i tillegg avstå alt sitt land øst for Øresund (Skåne, Halland, Blekinge) samt øya Bornholm og akseptere svensk tollfrihet i Øresund.

Sverige fortsetter krigen

Etter fredsavtalen tok ikke Karl Gustav sjansen på å demobilisere hæren, men lot den trekke seg tilbake til Nord-Tyskland. Den stående hæren trengte nye oppgaver. Fremfor igjen å gå mot Polen besluttet svenskekongen seg våren 1658 for å gjøre et nytt fremstøt mot Danmark, med sikte på en full underleggelse. Under stor hemmelighet ble en styrke på 8-10.000 mann overført fra Kiel til Korsør. En mindre del av denne gikk mot Helsingør og erobret Kronborg slott ved Øresund. Hovedstyrken gikk mot København samtidig som den svenske flåten la seg utenfor hovedstaden. En mindre styrke tok seg igjen opp i Jylland. Men med Sverige som den angripende part var den moralske situasjonen en annen. I København ble blant annet kanoner tatt i land fra fartøyene, og under sin kommandant Hans Schack, forsvarte hovedstaden seg godt mot gjentatte angrepsforsøk. Angrepet medførte at Holland nå var villige til å komme danskene til unnsetning. I løpet av høsten samlet de en sterk flåte på 35 skip, 2000 soldater og rikelig med forsyninger, som 7. oktober satt kursen for København.  Den 29. oktober møttes den hollandske og den svenske flåten i et for Danmark meget avgjørende slag nord for øya Ven i Øresund. Svenskene kontrollerte nå begge sider av Øresund. På Kronborg var det svenskekongen selv som ledet kanonilden, og en stor del av den svenske flåten lå og ventet på hollenderne. Hollenderne fikk imidlertid lurt seg forbi Kronborg ved å gå langt øst. Samtidig benyttet en mindre dansk styrke på 7 skip, ledet av Riksadmiral Henrik Bjelke, anledningen til å bryte ut fra København for å støtte angrepet. Det ble et såkalt méleslag, det vil si at de enkelte skip kjempet med hverandre. Etter 5-6 timers kamp hadde hollenderne mistet ett av sine skip, mens de hadde senket 4 svenske og erobret 3. Svenskene valgte da å trekke seg ut mot syd og gå mot Landskrona. Den forente styrken kunne så under stor jubel seile inn til København. Senere sørget en del av denne styrken for å holde den svenske flåte inne i Landskrona, men hollenderne var ikke interessert i noe angrep som kunne gi danskene et nytt fotfeste på østsiden av Øresund.

På landsiden fikk man på denne tiden også hjelp av en tysk-polsk styrke som presset den svenske hæren tilbake til festningen Frederiksodde på vestsiden av Lille Belt (dagens Fredericia).

Vi vinner krigen men taper freden

På land fortsatte imidlertid beleiringen av København, men siden man nå ikke kunne sulte ut byen var et avgjørende angrep nødvendig. Det svenske angrepet kom 10. til 11. februar 1659, men ble slått tilbake.  Krigens avgjørende slag fant sted midt i november 1659 da svenskene, for å stoppe de danske forsyningene til København, ville trekke sin styrke i Frederiksodde over til Nyborg på østsiden av Fyn. Her ble det et meget blodig slag som både involverte en dansk-hollandsk flåtestyrke og soldater. Det endte med en klar dansk seier og en betingelseløs kapitulasjon. I fredsforhandlingene, som dro ut i 1659 og inn til mai 1660, trodde nok danskene at de ville få tilbake mye av det tapte fra de siste krigers nederlag. Men igjen var det hollendernes ønske om en maktbalanse i Øresund som ble avgjørende. Bornholm, der såkalte ”snaphaner” selv hadde tatt makten fra svenskene, ble igjen underlagt Danmark. I Norge hadde en norsk hær under Jørgen Bjelke gjenerobret Trondheim len som nå igjen ble en del av Danmark-Norge. Men de tapte områder øst for Øresund forble svenske og store deler av landet var utplyndret, og slik sett var resultatet av krigen negativt.