Kanonbåtkrigen 1807-1814

Flåteranet i 1807 og den påfølgende kanonbåtkrigen 1807-1814 er også siste kapittel i vår felles historie med Danmark. Både i nasjonal og i marinehistorisk sammenheng er denne krigen full av viktige begivenheter – samtidig som denne tiden er viktig for Norges kommende selvstendighetsvilje og selvstendighetsevne

Slaget på Reden

På grunn av pågående kriger, og vår stilling som en sterk og nøytral sjøfartsnasjon, blomstret som nevnt den dansk-norske sjøfartshandel voldsomt i siste halvdel av 1700-tallet. Storbritannia stolte, med en viss grunn, ikke på at nøytraliteten alltid ble overholdt og benyttet sin sterke sjømakt til hyppige inspeksjoner og oppbringelser av den nøytrale skipsfarten. Som mottrekk gikk Danmark-Norge inn i et væpnet nøytralitetsforbund, sammen med blant annet Russland.  Etter noen spente situasjoner kuliminerte dette med at britene, med en sterk flåte under admiralene Hyde Parker og Nelson, angrep København den 2. april 1801. Dette meget harde slaget endte med en listig note fra Nelson direkte til Kronpins Frederik som ledet til en våpenstillstand og forhandlinger, som senere gikk over i en foreløpig fred mellom hovedmotstanderne. I danskenes øyne er dette slaget likevel ansett som et av de stolteste øyeblikk i dansk historie. Ikke bare fordi man holdt stand mot verdens sterkeste sjømakt, men også fordi det ble vist så stor tapperhet, både fra folkene på skipene og fra befolkningen i København, som rodde ut og erstattet mannskaper som falt fra på skipene. Admiral Nelson fikk aldri noen stor anerkjennelse i England for sine bedrifter, også fordi man mente han hadde brukt en uverdig krigslist, da han hadde bedt om våpenstillstand for å spare danske menneskeliv, mens han i realiteten ville ha tid til å berge 3 av sine egne skip.

Flåteranet

Napoleonskrigen blusset opp igjen allerede i 1803, men Danmark-Norge forble formelt nøytrale, og utnyttet fortsatt denne stilling maksimalt. I landstriden hadde Napoleon store fremganger. Etter freden i Tilsit, og da også russerne gikk med på Napoleons side, ble Storbritannia meget alene mot Frankrike. Selv om de hadde den klart sterkeste flåten, fryktet de at Napoleon, med løfter, makt, eller trussel om brukt av makt, ville tilegne seg den dansk-norske flåten, som på dette tidspunkt var en av Europas sterkeste. Britiske forsøk på å overtale Kong Frederik til en minnelig ordning, som ville sikre dem mot en fransk overtakelse av Flåten førte ikke frem. Dette ledet til at britene i september 1807 landsatte store styrker på Sjælland, som beleiret og bombet København med brannbomber, slik at man til slutt ga etter. Da var det imidlertid ikke lenger snakk om noen avtale, og i oktober 1807 seilte britene av gårde med hele den dansk-norske flåten, både skip og utrustning. At Danmark-Norge dermed gikk inn i krigen mot Storbritannia på Napoleons side er jo ikke så underlig, men Kongen forble meget bitter over Flåteranet i årene som kom. Dette bidro til at han ikke i tide forstod når landet ville være tjent med at byttet side, slik Sverige gjorde.

Norges sjøforsvar

Tapet av Flåten og krigstilstanden med Storbritannia førte til at Norge i stor grad ble avskåret fra Danmark. Dels gikk dette ut over de matforsyningene vi var så avhengige av, og dels innebar det at man i Norge måtte bygge opp et eget sjøforsvar. Av økonomiske og praktiske årsaker ble det satset på bygging av små kanonjoller og noe større kanonsjalupper. Mange av de ble finansiert med lokale og private midler, og de fikk da navn etter vedkommende giver. Selv om kanonfartøyene var små, hadde de også sine fordeler. De hadde henholdsvis en eller to kraftige kanoner som kunne utrette stor skade på selv større fartøyer. Innenfor skjærgården kunne de gjemme seg bak holmer og skjær. Årene ga dem også stor manøvreringsevne og særlig i stille vær kunne de dermed komme i god skytestilling i forhold til de større seilskipene. Etter flere uheldige episoder mot norske kanonbåter ble det etter hvert unntaksvis at britiske skip våget seg inn i den norske skjærgården. Kanonbåtene var fordelt på en rekke større og små stasjoner langs kysten, og på Vestlandet og i Trøndelag hadde vi også noen få litt større kanonskonnerter med overbygget dekk. Vi hadde også etablert et kjede av optiske telegrafer som skulle varsle om fiendtlige skip.

Men ute på havet truet både britiske orlogsskip og ulike fribyttere både handel og forsyninger. Lettere ble ikke situasjonen ved at vi i perioder også kom i krigstilstand med Sverige, som ved et par anledninger ble britenes allierte.  Oppmuntret av Kongen var det også mange norske skip, både mindre og større, som satset på å gjøre lykken som kapere mot britiske fartøy eller fartøy som gikk med forsyninger til Storbritannia. Dette kunne gi store fortjenester, men det var også en stor risiko, og i bakgrunnen lurte en tilværelse som krigsfange på de engelske fangeskip, den såkalte ”prisonen”.

Det første større seilskip etter 1807 ble ikke sjøsatt før i 1811, da Najaden ble sjøsatt. Norge hadde på dette tidspunkt også noen få brigger, dels nybygde og dels erobrede. Det ble bestemt at Najaden skulle gå til Norge for å beskytte norske skip og for å jakte på britiske. Britene var selvsagt oppmerksomme på dette, og i Norge var det mange som ikke var så fornøyd med den økte britiske tilstedeværelsen dette medførte. 6 juli 1812 ble Najaden og 3 av briggene oppdaget av en britisk styrke som tok opp jakten. Najaden prøvde å unnslippe gjennom det trange innløpet til Lyngør, men britene fulgte etter. Etter en kort artilleriduell på havnen ble Najaden senket og en av briggene sterkt skadet før man overga seg. Men gjennom telegrafsystemet var flere kanonbåter på vei for å støtte Najaden. De rakk ikke frem før neste dag, men da klarte de til gjengjeld å forhindre at britene tok med seg de to siste briggene som priser. Dette mente britene var brudd på krigens sedvane og det førte til noen diplomatiske notevekslinger.

I 2007 produserte Marinemuseet en brosjyre over dette tema, som fortsatt er tilgjengelig. I denne sammenheng har vi derfor bare gjengitt noen av de viktigste begivenheter og konsekvenser.