Skipssabotasjen på Marineverftet 27.september 1944

Av Jan Ingar Hansen

På ettersommeren 1944 begynte rykter å gå om at en jager, byggenummer 129 ved Marineverftet i Horten, skulle slepes til Tyskland for å bli ferdigstilt der. En av dem som hørte om dette var Ragnvald Teien, som jobbet på verftet. Han tok saken opp med sin lagfører i Milorg, Børre Høver. Dette ble opptakten til den eneste store skipssabotasjen som D-15 gjennomførte.

For å slippe unna Arbeidstjenesten søkte Ragnvald Teien om å få ta verkstedtiden ved Kriegsmarineverft Horten, og han begynte der etter å ha fullført gymnaset i 1944.

Derved kunne han fortsette som ordonnans i et lag ledet av Børre Høver. Andre i laget var Pål Folkeson, Thomas Hansen, Arthur Benserud og Henry Hansen, sist nevnte var modellsnekker på verftet og skulle bli sentral i aksjonen. Teiens illegale virksomhet gikk blant annet ut på frakt og distribusjon av illegale aviser og håndgranater rundt i Hortensdistriktet. Han var også med på å spore opp en tysk krysser som hadde skjult seg i Frebergsvika høsten 1944. Da ga han beskjed til Ola Hilmar Johansen.

 

Da tyskerne okkuperte Norge var en ny jager, som ennå ikke var døpt, under bygging på Marineverftet i Horten. Prosjektet ble overtatt av tyskerne og arbeidet med å gjøre båten (bygg nr.129) ferdig tok sin tid. Arbeiderne ved verftet hadde gått tilbake til arbeidet noen dager etter okkupasjonen, men arbeidet gikk ikke særlig raskt. Til tross for mange trusler og mye tysk frustrasjon var fartøyet fortsatt ikke ferdig på ettersommeren 1944. Tyskerne planla å flytte det til Tyskland for å få det ferdig.

 

Ragnvald Teien med den britsike medaljen (foto:Sven Aage Madsen)

Ragnvald Teien som hadde gått ut av gymnaset på våren, jobbet på marineverftet i Horten. Han hørte som andre arbeidere rykter om at 129 snart skulle taues til Tyskland. Han var blitt medlem av Milorg, sammen med noen andre gymnasiaster. «Ved en tilfeldighet kom jeg til å nevnte at noe burde gjøres med skipet som lå der, og svaret fra min lagfører Børre Høver var at det kunne jeg selv gjøre», minnes Ragnvald, som uten hell forsøkte å vri seg unna den livsfarlige oppgaven.

Børre Høver foreslo at Teien skulle plassere en sprengladning om bord. Teien hadde til å begynne med ikke særlig lyst. Ikke hadde han noen erfaring med sprengstoff heller. Men Høver svart stille og rolig at «joda det må bli deg, jeg skal skaffe tillatelse og eksplosiver, så får du finne et egnet sted å plassere sprengstoffet». Teien fortalte at han angret veldig på at han hadde trukket jageren inn i samtalen, men forsto at det ikke var noen vei tilbake. Derfor sa han til slutt likevel ja. Høver lovet å diskutere saken med andre i organisasjonen. Bare noen dager før jageren skulle slepes, kom klarsignalet fra «Martin» som ledet D15, om at sprengningen kunne gjennomføres.

 

Forberedelsene kunne starte, eller som han selv fortalte etter krigen – mye til forberedelse ble det ikke. Lørdag ettermiddag fikk Teien beskjeden om at alt var klart. Mandagen etter samtalen brukte Teien en del tid om bord på jageren for å finne det beste stedet for plassering av sprengstoffet. Han fant det i maskinrommet.

 

Tyskvaktpost på Kanalbroa

Tirsdag morgen da Teien skulle gå på jobb, møtte han Høver i gaten rett bortenfor barndomshjemmet.  Høver overleverte Teien en dokumentveske full av sprengstoff. For unge Teien var dette først møte med sprengstoff og han beskrev det selv som en klump deig, med matpapirrundt. Ved siden av lå det to tidsblyanter en ti minutters penn og en tolvtimers. Høver hadde en ekstra tidsblyant som Tein fikk øve seg på. Etter denne korte innføring i hvordan tenn-blyanten fungerte og hvordan han skulle plassere sprengstoffet, var opplæringen unnagjort.

Tirsdag 26.september gikk Ragnvald Teien på jobben med 10 kilo sprengstoff og ei matpakke i veska. Da han ruslet innover mot verftet kom tankene og hvor hasardiøst det var. Han hadde liten erfaring med båter og ennå mindre erfaring med sprengstoff, han hadde nylig avsluttet gymnaset og var som læregutt å regne. «Jeg sa takk og farvel til alle inne i meg da jeg dro på jobb den morgenen. Var forberedt på både fangenskap, tortur og at jeg til slutt ville bli skutt. I dag er det rart å tanke på at jeg som 19-åring innstilte meg på at jeg var ferdig med livet. Men det gikk bra, noe jeg ikke tør si er min fortjeneste.» Han kikket en siste gang opp mot barndomshjemmet, så gikk han. Det var ingen vei tilbake.

 

For å komme inn på jobben måtte han først passere vaktposten ved Kanalbroa. De foretok stadige stikkprøver, men Teien passerte uten at han ble kontrollert. Neste hinder var kontrollposten med to vakter ved verftsporten. Heller ikke de kontrollerte den unge arbeideren. Det ble ekstra dramatisk minnes Teien for da han passerte vaktene for veska åpnet seg og innholdet var synlig. Han forsøkte å se upåvirket ut og bare fortsatte. Heldigvis oppdaget ingen hva vesken inneholdt. Da Teien kort tid etter kom opp i garderoben, kunne han puste litt ut. Nå var det bare ett stort hinder igjen, han måtte få sprengstoffet om bord i bygg nr. 129.

 

Den tyske vaktmannen ved landgangen til jageren kunne bli en utfordring, ikke minst fordi vesken var stor i forhold til ei matpakke, men Teien tok veska under armen og gikk over landgangen.  Det skjedde ingenting. Selv fortalte Teien at han ventet å høre «Halt … halt», men ingen beskjed om å stoppe kom. Vel om bord ble sprengstoffet flyttet over i en verktøykasse som var laget for formålet av Henry Hansen på snekkerverkstedet som først samme dag var blitt involvert i planene. Teien stakk en 12 timers blyant i sprengstoffet og klemte den sammen slik at nedtellingen begynte. I middagspausen plasserte Hansen den låste verktøykassa i maskinrommet på jageren. Ingen av de som jobbet om bord viste noe, eller fattet mistanke til det som skjedde.

 

Planen var at eksplosjonen skulle skje på natten, men kaldt vær gjorde at tidsblyanten først utløste sprengningen kvart på seks på morgenen. Den kraftige forsinkelsen kunne fått fatale følger, en time seinere ville det vært stor aktivitet om bord på fartøyet av intetanende norske og tyske arbeidere.

 

Eksplosjonen laget et stort hull i bunnen og jageren rullet over på siden og sank. Det ble gjort forsøk på å heve den, men da marineverftet ble bombet i februar 1945 fikk det ytterligere skader og kom aldri til Tyskland. Teien fortalte seinere at han aldri hadde drømt om at skadene ville bli så omfattende. For mange av dem som hadde jobbet på fartøyet i mange år føltes sprengningen som en lettelse, nå kom det aldri i tysk tjeneste.

 

Både Teien og Hansen gikk på jobb som vanlig den dagen, begge var urolig for om noen hadde sett noe og om de ville bli tatt. Ingen mistanke ble rettet mot de to som begge hadde «dødspilla» i lomma og innstilt på å ta den om de ble pågrepet. Tyskerne arresterte samme dag direktør Johannes Ottesen Sandberg, ingeniør Birger Mostue Husebye, formann i Horten jern og metall, Johan Andersen og klubbformann Fritz Juel Hansen. For alle ble det ett par måneder på Grini. Milorg på sin side hadde forutsett at tyskerne raskt ville konsentrere seg om en mann, Overingeniør Haugen, som tyskeren hadde gitt sparken ett par dager tidligere. Tyskerne mente han var ansvarlig for «gå sakte» aksjonene på verftet. Sikkerhetspolitiet i Larvik, som hadde ansvaret for etterforskningen ba det lokale politiet om å pågripe Haugen. Da han ikke var hjemme ble kona, Elfrida Haugen, arrestert og seinere sendt til Grini, hvor hun satt fram til krigens slutt. Tyskerne satt to soldater som vakter ved huset i tilfelle Haugen skulle dukke opp på et seinere tidspunkt og politiet sperret bankkontoen hans. Overingeniør Haugen lå på dette tidspunktet i skjul hos noen Milorg-gutter og ble senere ført over til Sverige.

 

I England kom rapportene om den vellykkede aksjonen og på sin illegale radio mottok Harald Storvik 13.oktober følgende telegram; «Gratulerer med flott innsats i Horten. Det er saker som teller.» For denne sabotasjen fikk Henry Hansen og Ragnvald Teien tildelt den Britiske Konges Tapperhetsmedalje – Kings Medal of Courage. De fikk aldri noen norsk medalje eller påskjønnelse for aksjonen.