Oppropet kommer - planene blir kjent

C. Tank Nilsen og Jens Helge Sem-Jacobsen dannet i løpet av kvelden og den påfølgende dag den berømte flyvekomiteen, og utvidet den med kollegaene Trygve R. Kloumann Olafsen og K. Lorch. Dons var selvfølgelig også med i komiteen, men var altså reist til Tyskland.

I lokalavisen Gjengangeren 27.april 1912 ble planene kjent for folk flest. I et opprop stod det at undervannsbåtoffiserene kaptein C. Tank-Nielsen og premierløytnantene H. Dons, T. K. Olafsen, K. Lorck og J. Sem-Jacobsen ønsket å samle inn penger til et aeroplan. De mente at flyet var ubåtens øye og at det ville være av stor militær betydning å ha støtte fra et fly. Under rekognosering var fly blitt en viktig faktor for andre lands mariner, men Norge hadde ikke skaffet seg den nødvendige flystøtte. Gjennom opprop i lokalavisen og andre aviser startet de innsamlingen.

Selv om det ikke nevnes spesifikt i beretningene fra de tre initiativtagerne skal vi ikke se bort fra at det kan ha vært minst to andre motiv som var med å bygge oppunder beslutningen om å begynne å fly. Det kan ha vært vel så viktig å komme i luften før noen fra Hæren gjennomførte det samme. Marinen var Forsvarets stolthet, og offiserene på Kobben ønsket at sjøforsvaret skulle få ennå mer å være stolte av. I tillegg vil vi anta at det neppe var første gang ubåtoffiserene diskuterte muligheten for å fly. Dons og ubåtkollegaene hans var utdannet i Tyskland, og de snakket flytende tysk. P. Münster (som senere ble kommandørkaptein) hadde flere ganger delt rom med Dons. Han hadde året før fått avslag på sin søknad om å reise til Frankrike for å utdanne seg til flyger. Münster hadde utvilsomt fortalt mye fra sitt private besøk i Johannisthal i Tyskland, hvor han i tillegg til å se halsbrekkende flyoppvisninger, også hadde kjøpt med seg en del flylitteratur hjem. Det er neppe tilfeldig at Dons velger samme sted for sitt besøk i Tyskland.

Dons «låner» med seg hans flylitteratur som lesestoff da han tar toget til Berlin. Samtidig holdes Münster , uvisst av hvilke grunn, bevisst utenfor planleggingen og gjennomføringen.

Kaptein Carsten Tank-Nielsen og hans uforbeholdne støtte til prosjektet er likevel den viktigste årsaken til at historien ble som den ble. Det var på denne tiden uhørt for en overordnet å sende en av sine offiserer til utlandet i et slikt oppdrag, uten samtykke fra Kommanderende admiral. Tank-Nielsen bestemt seg for å sende følgende telegram til kommanderende admiral i Kristiania først etter at Dons hadde reist:

«Premierløytnant Dons ansøker permission Berlin otte dage fra i dag i privat-anliggende. Anbefales. Tank Nielsen».

Løytnant Dons var fremme i Berlin under ett døgn etter at han forlot Horten. Han hadde hatt god tid til å tenke på hvilket eventyr han hadde begitt seg inn på, og første setning i det første telegrammet til hans venn og skipssjef gir klart uttrykk for at han innser at de beveger seg inn i en gråsone. Og første hilsen hjem tyder på at alvoret er gått opp for Dons:

«Forhaabentlig er jeg ikke desertør». Han tenker selvsagt på at han reiste uten at det var søkt om permisjon.

Tank-Nielsenn hadde allerede innvilget sin nestkommanderende permisjon. De offisielle papirene ble ikke ble underskrevet før noen dager senere. Tank-Nilsen hadde i mellomtiden vært i Oslo for å snakket med admiralen, som i løpet av samtalen hadde uttalt ”Men dere kan da ikke fly”!  Tank-Nielsen svarte at det ikke var så annerledes fra å manøvrere en ubåt under vannet. Kommanderende admiral svarte, ”Gud velsigne dere”. Dermed var tilgivelsen gitt. Det er ikke kjent om det var Admiralen som innkalte Tank-Nielsen til en samtale da planene ble kjent eller om det var flyvekomiteen som ba om å få informere admiralen.

Marineoffiserenes private initiativ vekker både begeistring – og irritasjon. Tank-Nielsen hadde for lengst måttet forklare seg overfor sine overordnede. Norsk Luftseiladsforening var stiftet et par år tidligere. De mente ”at der var samlet ekspertise” i deres forening og de hadde nærmest selvsagt store innsigelser mot flyverkomiteens impulsive handling. Foreningen hadde allerede sendt folk til Frankrike for å studere flytyper og flymotorer. Det var også diskutert en plan om å lansere en egen stor innsamlingsaksjon 17. mai 1912, og bak denne aksjonen sto flere av landets fremste menn. Det falt nok mange av dem ekstra tungt for hjertet at det skulle være en marinemann og ikke en fra Hæren som skulle bli den første til å fly i Norge.

Dette til tross, ubåtoffiserene seilte på en bølge av medgang og folket støttet opp om innsamlingsaksjonen. Statsråd Thorne på Moss åpnet innsamlingen og gav 5000 kroner. Kong Haakon bidro personlig med 2000 kroner, og 9. mai var det samlet inn hele 24.000 kroner.

Prisen på flyet var på 22.375 tyske mark og da det innsamlede beløp nådde 32.982 kroner og 60 øre, ble bestilling foretatt. Totalt kom det inn 34.000 kroner til «Start».