Norges første flymekaniker

Like etter at Dons var reist til Berlin henvendte Tank-Nilsen seg til andremaskinist, Kristian Jacobsen Snekkestad, på undervannsbåten Kobben, og forespurte han om han ville bli mekaniker for flyet de skulle kjøpe. Da flyet var innkjøpt, og det fortsatt var penger igjen, ble Snekkestad like etter sendt til Tyskland.

Her var han i 3-4 uker. Han besøkte flere fabrikker. 15.mai ble det nye flyet prøvefløyet og funnet i fin stand.  Nå ble det pakket i store kasser og sendt hjem, først med tog, deretter med båt. Hele tiden under på syn av Snekkestad. Kapteinen på båten Kong Sigurd som skulle frakte flyet til Norge plasserte kassene på fordekket. – Jeg protesterte, fortalte Snekkestad seinere i et intervju med Aftenposten. Kassene ville ikke tåle mye saltvann. ”Derfor har jeg plassert dem på fordekket, svarte kapteinen på denne skuta er dette den fineste plassen. Han fikk rett for på turen hjem fikk de dårlig vær. Alt gikk bra og snart var både fly og mekaniker hjemme i Horten.

Tirsdag 28. mai kom maskinen til Langrunnen ved Horten med skipet "Sigurd Ring" som ankret opp nordvest for Bastøfyret. Det ble lastet om på en lekter som var lånt på marinens verft og fraktet inn til Rustabrygga i Horten. Her ble det pakket ut, flykroppen delvis sammensatt og deretter trillet baklengs på egne hjul, med halesporen plassert på en hestekjære, den drøye milen ut til Gannestadjordet. I perioder ble flyet trukket av 10-12 gaster fra TYR og KOBBEN. Det var vognmann Chr. Baggerød som kjørte de demonterte flydelen til Borre. Turen gikk opp fergebakken, og ut til Borre via Storgata og Borreveien. Overalt strømmet folk til for å se på den usedvanlige transporten og snart hadde gastene et tog av unger etterseg.

Det var konstabel Hagbert Frydenberg som hadde ansvaret for å sette opp et skur, trolig den første flyhangaren i Norge. Den erfarne skytteren fra panserskipet Eidsvold var interessert i modellfly (seilfly). Kommandør Kielland, anbefalte Frydenberg å gå i tjeneste for flykomiteen. Dette var en drømmejobb for tusenkunstneren, som straks svarte ja. Ingeniør Nickelsen ved Marinens bygningsvesen hadde tegnet hangaren etter en skisse var sendt hjem fra Dons i Tyskland.

Tre snekkere ved Marinens Bygningsvesen, fikk i oppgave å bygge flyhangaren på Kirkebakken.  T.K. Olafsen hadde skaffet seil fra korvetten «Ellida», som dannet dekke på den meget primitive hangaren. «De som sto for byggingen av hangaren måtte arbeide hele pinsen, selv om de hadde forbud mot å svinge hammeren akkurat mens folk var på vei til kirken. Hangaren ble bygget av solid reisverk. Vi gjorde alt forarbeide inne på Bygningsvesenet, og foretok monteringen for enden av den humplede startbanen som var leid på Gannestad. Reisverket ble kledd med seilduk sydd på seilloftet, gulv var det ikke, bare stampet jordbakke, og lyset var det dagslys som trengte in gjennom åpningen», mintes Thorbjørn Andersen en av snekkerne. Hangaren ble demontert etter at Borre i noen hektiske uker hadde gjort nytte som landets første hovedflyplass.

Gannestadjordet var ingen ideell flyplass. Bedre hadde det vært om de hadde fått tillatelse til å bruke førstevalget – Prestegårdsjordet. Sognepresten hadde motsatt seg slik bruk etter å uttalt at dersom vår herre hadde ment at mennesker skulle være i luften hadde han utstyrt dem med vinger. Det hører med tilhistorien at Dons ikke likte flyplassen på Gannestad på grunn av sidevind. Problemet med egnet startplass for fly fikk senere Dons til å tenke nytt, og det ble etter hvert bestemt at «Start» skulle bygges om til et sjøfly. Det var en teknisk utfordring, men Dons’ suksess med å montere flottører på fly ble ifølge T.K.Olafsen en så stor suksess at flyets tyske konstruktører skal ha tilbudt ham penger for å få lov til å videreutvikle ideen.

Inne i hangaren holdt maskinist Snekkestad, med hjelp fra Hagbert Frydenberg og Harald Kristian Johansen, fyrbøter på Kobben, på med monteringen av den rare skapningen. Flyveren satt helt åpent mellom virer og stenger og motor. Støyen var overdøvende. De viste at det hele ville ende med fiasko hvis ikke motorkraften var sterk nok til å løfte ham over de store eiketrærne som sto i en allé langs veien fra Borre kirke og ned til sjøen.