Bell UH-1B Iroquois

Bell UH-1B Iroquois

Luftforsvarsmuseets Bell UH1B

Dette er antakelig det helikopteret som det er bygget flest av i den vestlige verden, over 10 000 eksemplarer i over 20 versjoner av prototypen XH-40. Den første flyturen ble foretatt i oktober 1956. Ca 60 land har brukt denne helikoptertypen i sine militære styrker, og det har vært i bruk i de fleste konflikter i de over 30 år det har eksistert. I tillegg til Bell-fabrikkene i USA, ble dette helikopteret bygget på lisens eller sammensatt i Italia, Taiwan og Japan.

Det ble opprinnelig bygget som ambulanse helikopter, og for generelle transportoppdrag i US Army. Det kom i tjeneste i 1958 og er blitt tilpasset forskjellige oppgaver i kamp- rednings- og antiubåtoperasjoner, og kanskje den viktigste rollen: taktisk transport av hæravdelinger.

Som en del av Nato’s våpenhjelp mottok Det Norske Luftforsvaret i første omgang 4 stk UH-1B i juli 1963. De var primært tiltenkt rollen som transportstøtte til Hæren. Sommeren 1963 mottok Norge fire UH-1B ”Irquois”, også som et ledd i det amerikanske våpenhjelpprogrammet. Flygere og maskinister ble sjekket ut og utdannet i USA, mens helikoptrene ble lagret på Torp flystasjon i Vestfold. Den 16. januar ankom disse Bardufoss etter en lang, værhard tur fra Torp. Avisen Nordlys beskrev ”store, splitter nye, robuste maskiner, spekket med alt teknisk utstyr som nå skal gjøres klar til de formål de skal tjene, i første rekke militære, men det som gleder oss mest er at maskinene også skal nyttes i den organiserte redningstjeneste”. Dette markerte starten på de lokale medienes store interesse for helikopter- og forsvarsvirksomhet i Nord-Norge. På midten av 60-tallet var luftfart og luftfartøy langt fra vanlig, og skvadronens helikopter vakte etter sigende stor oppsikt der hvor de ble landet. I starten var det naturlig nok en viss skepsis tilstede mot ”det nye underverket”, men 339 skvadrons støtte til landsdelen, først og fremst i form av ambulanse- og redningsoppdrag, men også andre oppdrag til støtte for lokalmiljøet, fjernet denne. Nord-Norge byr på mange utfordringer både værmessig og geografisk, og helt siden starten i 1964 har 339 skvadron vært en kjærkommen bidragsyter i landsdelen, militært og sivilt.

Etter forespørsel FN, ble en helikopterving med 4 stk. UH-1B og besetninger etablert i 1978 for FN tjeneste ved UNIFIL-styrkene i Libanon. Personellet kom fra 339. og 720. skvadron. Hovedbasen var i Naqoura, med det norske feltsykehuset som nærmeste nabo. Sør-Libanon var i realiteten et krigsområde, og avdelingen hadde en hektisk tid under vanskelige forhold, basen var utsatt for beskytning, og alle helikopterene fikk påført skader. Den 3. februar 1979 ble et helikopter så hardt skadet av beskytning at det havarerte. og alle ombord ble drept. I juli returnerte avdelingen til Norge, og en italiensk helikopterving overtok.

Utover 60- og 70-tallet ble det mottatt og kjøpt inn ytterligere 15 UH-1B helikoptre, og i løpet av sine 31 år ved skvadronen ble de totalt flydd om lag 100000 timer.

Til 339 skvadronens 25-års jubileum i 1981 kunne GIL og sjef 339 fortelle pressen at Luftforsvaret så seg om etter en arvtager til UH-1B. Det skulle gå åtte år før denne var klar til tjeneste, og den 16. januar 1989, på dagen 25 år etter de første fire UH-1B ankom, forlot den siste formasjonen UH-1B helikoptre Bardufoss. Etter en lengre anskaffelsesprosess hadde Bell 412 SP ”Arapaho” blitt faset inn og stod klar til å overta tjenesten ved 339 skvadron på egen hånd.

Luftforsvaret hadde ialt en styrke på 37 UH-1B, fordelt på 339., 719. og 720. skvadron. Luftforsvarets siste UH-1B ble utfaset 16. februar 1990. Museets eksemplar har serienummer 64-14079, har hatt kjennetegn JT-D og har tilhørt 720. skvadron, og er ett av de fire som har tjenestegjort i UNIFIL-styrkene i Libanon. Luftforsvarets siste UH-1B ble faset ut 16. februar 1990.