Utstillingen "Brødre i krig"

Brødrene Einar og Rolf Gerhardsen. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Norges Hjemmefrontmuseum fortsetter sin serie med søskenportretter fra den norske motstandsbevegelsen. Den 7. juni åpner vi en utstilling om brødreparet Einar og Rolf Gerhardsens frihetskamp under okkupasjonsårene.

Da Kongen og regjeringen i juni 1940 oppga forsvaret av Norge og reiste i eksil til Storbritannia, valgte Arbeiderpartiets nestleder Einar Gerhardsen å vende tilbake til hovedstaden etter to måneder på flukt fra de tyske invasjonstyskerne. Med partiformannen Oscar Torp i landflyktighet som regjeringens finansminister, fikk derfor Gerhardsen den heller utakknemlige oppgaven med å lede partiet og stortingsgruppen gjennom tre måneder med politisk ettergivenhet fra stortingspolitikere og øvrig samfunnselite. Da det tyske narrespillet med riksrådsforhandlingene var over, og Josef Terbovens kommissariske NS-regjering utnevnt den 25. september 1940, fulgte et år med hemmelige sammenkomster for å berede grunnen for en holdningskamp mot den videre nazifiseringen av samfunnet. Men da Terboven erklærte unntakstilstand 10. september 1941, stod Einar Gerhardsen øverst på listene over personer som skulle pågripes, og det falt derfor i andre hjemmefrontlederes lodd å løse denne oppgaven.

En av de mange som gikk i bresjen for å utvikle den sivile motstanden, var Einars fem år yngre bror, Rolf. Rolf Gerhardsen hadde vært redaksjonssjef i Vestfold Arbeiderblad siden 1934. Etter at avisen ble stanset av NS-myndighetene i oktober 1940, fikk Rolf en stilling ved Tønsberg Bryggeri. Jobben som oppkjøper av frukt og bær ble snart et skalkeskjul for deltakelsen i det lokale og regionale motstandsarbeidet. Men i september 1943 blinket varsellampene, og for å unngå arrestasjon flyktet han til Sverige med kona Aslaug og sønnen Tron. Kunnskap fra tre års hemmelig organisasjonsarbeid, samt erfaring pressearbeid og politisk virksomhet innenfor arbeiderbevegelsen, gjorde han snart til en av de meste innflytelsesrike aktørene ved den norske legasjonen i Stockholm. I tillegg kom hans eksklusive forbindelser til ledende svenske sosialdemokrater, som via diplomatiske kanaler sørget for broren at Einar fikk vende tilbake til Norge fra den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen allerede åtte måneder før frigjøringen.