Unionen med Sverige og tiden etter 1905

Unionen med Sverige og tiden etter 1905

Danmark måtte gi fra seg Norge til Sverige, som under den tidligere franske general Bernadotte, nå svensk kronprins Karl Johan, hadde havnet på seierherrenes side i krigen. Mens Sverige fortsatt var opptatt i krigens siste fase, prøvde vi, med den danske prins og stattholder Christian Frederik i spissen, å unngå denne vanskjebne gjennom å erklære vår selvstendighet. Til det ville Christian Frederik ikke bare trenge en hær, men også et eget norsk sjøforsvar.

Kong Frederik hadde beordret de Norges-stasjonerte briggene hjem til Danmark. Men de var så viktige for oss at Christian Frederik motsatte seg dette, selv om han ikke bestred danskenes eiendomsrett til fartøyene. Det var en vanskelig situasjon for admiral Lütken, som på vegne av danskekongen var øverste marinesjef i Norge. Det ble løst ved at både Lütken og briggene ble tatt i arrest. Med briggen Allart forsøkte danske offiserer å stikke av fra den norske arresten, men briggen måtte snu da det norske mannskapet gjorde opprør, og de i tillegg ble beskutt av batteriet på Odderøya. Danske offiserer hadde frist på seg til 1. mai med å returnere til Danmark. Flere av dem følte seg så norske at de enten straks eller etter noe tid fikk godkjent norsk statsborgerskap og tjeneste i det nye norske sjøforsvaret. Der skulle de komme til å utgjøre en viktig ressurs.

Norge fikk sin selvstendige marine den 12. april 1814.

Det ble utstedt en parolebefaling av Prins Christian Fredrik om at kaptein Tomas Fasting var gitt kommando over "Kongeriket Norges bevegelige Søemagt og Øvrige Søedefension".  Det såkalte "Søekrigs- Commissariat" ble opprettet i Kristiania med kommandør Jens S Fabricius som sjef. Oppgaven for dette kommissariatet var "at overtage Bestyrelsen af Søestatens Økonomi og Forsorg for sammes Fornødenhedet".

På de underliggende sidene utdypes historien om både opprettelsen av Sjøforsvaret, grunnloven og forhandlingene med svenskene

Året 1814 og Eidsvollpakten

Danmark måtte gi fra seg Norge til Sverige, som under den tidligere franske general Bernadotte, nå svensk kronprins Karl Johan, hadde havnet på seierherrenes side i krigen. Mens Sverige fortsatt var opptatt i krigens siste fase, prøvde vi, med den danske prins og stattholder Christian Frederik i spissen, å unngå denne vanskjebne gjennom å erklære vår selvstendighet. Til det ville Christian Frederik ikke bare trenge en hær, men også et eget norsk sjøforsvar.

1885-1905 Løsrivelse og selvstendighet

Grunnloven av 3.november 1814 var på noen vesentlige punkter en forbedring og gjorde at Norges plass i unionen sto sterkere. Norge var i union med Sverige, vi hadde felles konge med Sverige, men eget Storting. Det faktum at Stortinget bestemte over både penge-sekken og de militære skulle bli av avgjørende betydning.

1905-1914 Selvstendighetens første år

Etter den store opprustningen fra 1895 var vår marine i 1905 ganske sterk, i hvert fall i forhold til den svenske. Det er derfor ikke underlig at viljen til nyinvesteringer falt.