Evakueringen av Finnmark og Nord-Troms og Trøndelags rolle som mottakssted

Evakueringen av Finnmark og Nord-Troms og Trøndelags rolle som mottakssted

Evakueringen av Finnmark og Trøndelags rolle som mottakssted var tema for årets utstilling på Rustkammeret i sesongen 2019 (Foto: Rustkammeret).

Da tyskerne høsten 1944 trakk seg ut av Finnmark og Nord-Troms, ble det gitt ordre om evakuering av sivilbefolkningen – totalt ca. 70 000 mennesker skulle forflyttes, men rundt 20 000 klarte å gjemme seg unna. Totalt 12 000 bolighus, 500 industribedrifter, 200 fiskebruk, 150 skoler og 20 kirker ble brent.

Frigjøringen i Finnmark 

Høsten 1944 var Nazi-Tyskland på retrett på alle fronter. Finland, som hadde stått på tysk side, sluttet fred med Sovjetunionen 4. september. Dette tvang tyske styrker i Finland og på den såkalte Litza-fronten foran Murmansk til å trekke seg tilbake og inn i Norge. 25. oktober krysset sovjetiske soldater grensen inn til Norge. De rykket videre fram til Tana-fjorden, men her stanset de. Samtidig trakk tyskerne seg tilbake til Lyngen i Troms, hvor de lettere kunne forsvare seg. 

I Øst-Finnmark var det allerede store ødeleggelser som følge av kamphandlingene. Byer som Vardø, Vadsø, Alta, Lakselv, Berlevåg og Kirkenes hadde vært utsatt for sovjetiske bombeangrep, og rundt 5 000 var allerede evakuert fra Kirkenes. Bare Kirkenes ble bombet 328 ganger. I det tyskerne trakk seg tilbake, brente de også alt som kunne komme til nytte for fienden. Dette innbefattet også bolighus, sykehus og havner. Også befolkningen ble sett på som en potensiell ressurs for fienden. Det ble derfor også planlagt en evakuering av hele befolkningen i Finnmark og Nord-Troms. Quisling uttrykte også frykt for at befolkningen skulle bli en ressurs for de allierte, og at uten ødeleggelse kunne Londonregjeringen etablere seg i Finnmark og Nord-Troms forut for frigjøringen av resten av landet.

Evakueringen

Politiminister Jonas Lie, med Jonas Lippestad som stedfortreder, kom til Kirkenes 10. oktober for å lede arbeidet. 12. oktober ble det besluttet at også Nord-Troms skulle evakuere. Evakueringen var i begynnelsen frivillig, men det var først og fremst lokale nazister og deres familier som dro. På Reichkommissar Josef Terboven, skulle den gjøres ved tvang. 28/10, 1945, ga Hitler direkte ordre om at:

-Hele den norske befolkningen øst for Lyngen skal fjernes med makt for sin egen sikkerhets skyld. Alle hus skal brennes ned til grunnen eller ødelegges.

Fram til da hadde behovet for arbeidskraft ført til at tyske militære hadde forbudt sivile å reise fra Finnmark. Bak den nye tyske ordren lå det også en frykt for at folk, som nazistene betraktet som «ariske», skulle bli utsatt for overgrep fra sovjetiske soldater. Sovjetiske soldater hadde gått hardt til verks i Øst-Europa, men oppførte seg betraktelig bedre i Norge.
Å reise i Nord-Norge under annen verdenskrig var ikke enkelt i utgangspunktet. Hurtigruten, som normalt bandt kystsamfunnene sammen, var innstilt i 1941. En stor del av befolkningen hadde imidlertid egne båter, og mange fiskefartøy ble satt inn i evakueringen. Tyske militære ville ikke hjelpe, de hadde mer enn nok med å berge sine egne soldater og utstyr unna den framrykkende sovjetarmeen. Sjefen for de tyske styrkene i Nord-Finland, general Lothar Rendulic i den såkalte «Lapplandarmeen» uttalte også at «medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass». Hans styrker på til sammen 200 000 mann, skulle trekke seg tilbake samtidig og konkurrerte med de sivile om kjøretøy og fartøy.

Tyske ville heller ikke at sivile gikk i vegen for deres operasjoner. Om det var dårlig med veger, og det ikke fantes jernbane, eide mange egne fartøy på grunn av fisket. Dette ga mange en tryggere og mer komfortabel reise sørover enn de som ble tykt sammen i de overfylte dampskipene. 7. november ble 1800 mennesker stuet sammen i lasterommet på frakteskipet Karl Arp som lå i Billefjord. Sammen med de evakuerte, fraktet skipet ammunisjon og 400 soldater. Det var i to toaletter på deling. Sykdommer som dysenteri, tyfus i tillegg til lus herjet. Passasjerene fikk lite vann og bare knekkebrød og suppe til å spise. Det virret rykter om at tyskerne ville senke skipet med vilje, og sinnstilstanden blant folkene i lasterommet svingte mellom apati og hysteri. Da de la til kai i Narvik 10. november, var utrolig nok bare 25 bekreftet døde. En av de siste som omkom var et spedbarn som mora mistet i sjøen på veg ned gangvegen. Like ille var det om bord på Adolf Binder. Astrid (15) og Lilly (1) Persen var med da skipet seilte fra Hamnbukt. Familien ble splittet og ingen trodde de ville komme levende fra det. Det var 1400 mennesker om bord, også her var de stuet sammen i lasterommet med to toaletter på deling. Familien kom til Tromsø og ble sendt videre med andre skip via Narvik og kom til slutt til Trondheim hvor de ble innlosjert på Trondheims Borgerlige Realskole (Gerhard Schønning). Lilly var nå så syk at hun ble lagt inn på sykehus. De skjønte at hun ikke kom til å overleve, men familien måtte likevel reise videre. Etter krigen forsøkte de å finne igjen grava til Lilly, men lyktes ikke før i 2014. Da var begge foreldrene døde uten å vite hvor datteren var gravlagt.

For den norske Hjemmefronten og Londonregjeringen var det ikke enkelt å forholde seg til situasjonen. De ønsket at folk motsatte seg evakueringen og ikke hjalp tyskerne til å tvinge folk vekk fra områder som snart ville bli frigjort. 30. november holdt Kronprins Olav, som var Forsvarssjef, en tale hvor det ble oppfordret til motstand mot evakueringen og til å angripe tyskerne. Dette var lettere sagt enn gjort fordi Hjemmefronten sto svakt i Nord-Norge på grunn av avstandene til Storbritannia hvor mesteparten av forsyninger og våpen kom fra. Samtidig innså man de humanitære utfordringene man sto ovenfor der hvor de havnet. De som hjalp til i evakueringen risikerte å bli oppfattet som landssvikere.

De første som ble evakuert fra Øst-Finnmark, opplevde mye kaos men innsatsen ble skjønnmalt av Nasjonal Samlings propagandaapparat. Forsinkelser skapte også motvilje hos lokalbefolkningen på steder der de evakuerte var på gjennomreise, ekstra overnatting betydde ekstra byrder for dem, ikke minst i form av proviant. Dette ble forsterket av at evakueringen skjedde samtidig som tyske styrker trakk seg tilbake, og de hadde prioritet på tog, drivstoff og husrom.

Da det viste seg at verken tyskerne eller norske nazister maktet oppgaven med å få loset folk sørover, trådte norske ikke-nazister inn på banen og reddet situasjonen. I Tromsø tok hotelleier Ragnar Hansen på seg jobben som Evakueringssjef med 500 frivillige under seg. Han organiserte transport fra oppsamlingsstedene i Burfjord, Bossekop og Hammerfest til Tromsø. Til dette arbeidet disponerte han nesten 300 større og mindre fartøy. Når folkene kom fram, måtte han sørge for mottak, registrering, innkvartering, oppbevaring av bagasje og mat. Mange var i tillegg syke og trengte ekstra omsorg, mens alle måtte gjennom den forhatte avlusinga. Det måtte bakes så mye brød at Tromsø gikk tom for gjær, ekstra forsyninger ble hentet fra Den norske spritfabrikken i Trondheim.

Ragnar Hansen sa først nei til å påta seg oppgaven på grunn av Hjemmefronten og Londonregjeringens paroler om ikke å bistå tyskerne i evakueringen. Nøden ble tilslutt for stor, men han stilte beinharde betingelser. Han ville ikke ha noen nazister i sin organisasjon, og krevde derfor at den skulle være «upolitisk». Men Hansen klarte ikke å rekruttere leger og sykepleiere til sin organisasjon som verken var nazister, eller ikke redde for å trosse parolene om ikke å hjelpe til.

Noen fiskere fikk ordre om å bli igjen for å være med på Lofotfisket. De allierte hadde erklært at alle skip langs norskekysten var mål, men utrolig nok ble ingen senket. Trolig fordi norske agenter lyktes med å formidle hvilke skip flyktningene var om bord på til slik at de fikk gå i fred. På tross av den generelle tilbaketrekkingen, fortsatte tyske styrker å sende patruljer inn i ingenmannsland og gjøre strandhogg langs kysten på jakt etter norske styrker og sivile som hadde gjemt seg unna. Disse risikerte å bli skutt dersom de ble funnet.
Noen av de evakuerte kom fra institusjoner som sykehjem, hjem for psykisk syke og utviklingshemmede og barnehjem. Barnehjemmet Vårsol i Vardø måtte flytte flere ganger fordi tyskerne først tok lokalene deres. Da de skulle evakuere, forsøkte de ansatte å flykte med barna opp i fjellene. Til slutt ble de tatt og sendt til Trondheim. Totalt havnet 30 000 av de evakuerte i Sør-Troms og Nordland, 10 000 ble sendt til Østlandet og 10 000 kom til Trøndelag og Vestlandet.

For samer og kvener, var nok påkjenningene enda større enn resten av de evakuerte. Mange kunne dårlig norsk, og var redde for hvordan de ville bli mottatt sørpå. Det gikk kanskje bedre enn fryktet, men mange sleit med kulturforskjeller og språk. Norske nazister var preget av gamle fordommer mot den samiske og kvenske (finske) befolkningen, men deres tyske trosfeller beundret dem som en «rene og ubesudlede raser». Dermed unngikk de holocaust, men måtte evakuere med resten av befolkningen. Mange av reindriftssamene klarte å få både sine familier og reinflokker ut av landet. Sjøsamer og andre bofaste, var mindre heldige.

Norsk militær innsats i Nord-Troms og Finnmark

I mellom de tyske og sovjetiske styrkene oppsto det et 50 000 km2 stort ingenmannsland. Her forsøkte 3000 norske soldater å få kontroll over et område som var fullt av miner og andre etterlatenskaper. Flere trefninger oppsto med tyskerne som fortsatt patruljerte i dette området og gjorde det vanskelig å få fram nødhjelp til sivile som hadde gjemt seg. 2. Bergkompani på 232 mann fra Brigaden i Skottland var underlagt sovjetiske 114. infanteridivisjon og kryssa grensa inn til Norge 9. november, 1944. De patruljerte ingenmannsland mellom tyske og russiske linjer, og fem mann fra kompaniet falt i kamp eller døde i ulykker. De var nokså uforberedt på det som ventet i landets nordligste deler, samtidig som det var store forventninger blant sivilbefolkningen som var igjen om at de kunne hjelpe dem og hindre flere tyske overgrep. Da forventningene ikke ble innfridd, oppsto det en del misnøye.

Virkelige og innbilte tyskertøser fikk også gjennomgå, og også norske soldater gjorde seg skyld i overgrep mot disse i form av skamklipping og offentlig hetsing. Men etter hvert ble samarbeidet bedre. Nordmenn i Finnmark og Nord-Troms ble også kalt inn til militærtjeneste, og ca. 3,000 ble mobilisert, mange av dem veteraner fra kampene rundt Narvik i 1940. Satt opp kystvern og kystvernartilleri. De norske soldatene kom også i kamp med tyskerne, som ved Hopseidet, 6. mai 1945. Tre lokale nordmenn ble drept da tyskerne gikk i land i bygda.
I ettertid har det vært en gåte hvorfor det ikke ble sendt flere norske soldater til de frigjorte områdene. Britene trodde Regjeringen ikke ville sende flere, mens Regjeringen trodde det strandet på britisk motvilje til å skaffe transport og forsyninger. Kanskje var det også den norske militære ledelsen som ønsket å spare norske styrker til innsats sørpå så den allierte okkupasjonen ble kortest mulig.

Trondheim

De første evakuerte ankom Trondheim i september, 1944, altså før tvangsevakuering ble iverksatt. Det ble etablert transittmottak hvor 17 000 mennesker var innom høsten/vinteren 1944-45. De ble plassert i Metodistkirken i Trondheim, i skoler og på kinoer før mange ble fordelt på private hjem. Allerede i 1946 dro 20 000 tilbake, på tross av at norske myndigheter hadde lagt ned generelt forbud mot returnering på grunn av minefaren.

Trondheim var et viktig mottakssted, både for evakuerte som skulle lengre sørover, og de som ble i Midt-Norge. Nasjonal samling skjønnmalte sitt arbeid, men norske nazisters innsats var like kaotisk og mangelfull her som i Tromsø. I Trondheim ble det satt opp ett evakueringskontor som skulle koordinere arbeidet. Den nazifiserte Arbeidstjenesten, som først fikk ansvaret, var ikke oppgaven moden. Situasjonen ble etter hvert så alvorlig at de norske nazistene måtte be ikke-nazisten Olav Hauan om å ta over som leder for Transportavdelingen som til slutt organiserte mottak, transport, innkvartering og forpleining av de evakuerte. Som Ragnar Hansen i Tromsø, sto han ovenfor et dilemma – stille opp for de nødstilte og risikere å bli stemplet som forræder, eller la en begynnende humanitær katastrofe gå sin gang.

Norske myndigheter i London gjorde det heller ikke til en lett avgjørelse. 30. november hadde Kronprins Olav uttalt på radio fra London at Hjemmestyrkene skulle motsette seg evakueringen og angripe tyskerne. Men som Haugan sa, parolen gjaldt evakueringen, ikke mottaket. Han besluttet derfor å ta på seg jobben. I et forsøk på å hindre anklager om landssvik, nektet han å ta imot lønn for arbeidet.

Trondheim var en stor by med både havn og jernbane, likevel var det store utfordringer i mottaket. De som kom var sultne, syke og desorienterte. Mange sørpå var redde for å få lus og smittsomme sykdommer, og vegret seg fra å nærme seg de evakuerte. Andre var mest nysgjerrige og betraktet de nødstilte menneskene nærmest som et omreisende sirkus. Men fellesskapet som ble skapt av en felles fiende bidro likevel til å bygge bro over kulturforskjeller og fordommer.
Varsler om at transporter med evakuerte var på veg til Trondheim, kom pr. telefon eller telegram fra havnene lengre nord. Da de gikk i land i Trondheim hadde mange ikke vasket seg eller skiftet klær på seks uker. På Tavern, som den gang sto nede på Brattøra (bygningen ble senere flyttet til Sverresborg folkemuseum), ble det innredet til avlusing. De evakuerte ble avkledd, drysset med pulver mot utøy og spylt. Det kunne også by på problemer å få de evakuerte inn i rasjoneringssystemet dit de kom, og det var et omfattende papirarbeid som måtte til for å i det hele tatt skaffe dem mat.

26. november ble Katedralskolen stengt og lærere og elever ble satt inn i arbeidet med å ta i mot de som kom nordfra. Rektor Asbjørn Øverås var avsatt av tyskerne og forvist fra Trondheim i 1942, og erstattet av Arne Uhl som nå ledet mottaksarbeidet. Fra natt til 20. november inngikk elevene i en døgnkontinuerlig vaktordning i påvente av at skip med evakuerte skulle komme til byen. De ble inndelt i avdelinger, hver med ansvar for sin del av mottaksarbeidet. Det var et registreringskontor, bagasjekontor, gang- og romsjefer, og et opplysningskontor. Hver avdeling ble ledet av en eller to lærere. For de 570 elevene som ble berørt, ble det lite skolegang, og det var nesten så de måtte ta opp igjen hele skoleåret. De klasserommene som ikke var belagt med evakuerte, hadde gjerne tyskerne overtatt. Mye av undervisningen måtte derfor skje i lokaler utenfor skolen.

Andre steder i byen som ble brukt til innkvartering var Gerhard Schønning (Trondheim borgerlige realskole), Kinoene, NTH, Metodistkirken, Døveskolen og Trønderheimen. Hit måtte det skaffes klær, husgeråd og sengetøy, og Røde kors gjorde en stor innsats for å skaffe til veie det nødvendige. Etter mottaket ble de evakuerte fordelt på private hjem, 1436 til Nord-Trøndelag og 1500-2000 i Sør-Trøndelag. I løpet av vinteren kom det ytterligere 3 000 etternølere. Stort sett ble folk innlosjert på landsbygda der det var behov for arbeidskraft. Noen hadde også kjentfolk eller familie som de ble innkvartert hos. Det var en viss fare for at de evakuerte som var i arbeidsfør alder kunne bli sendt til tyskerarbeid siden de ikke hadde jobb fra før. Derfor ble det også viktig å skaffe de annen jobb. Mange havnet derfor på landet hvor det kunne sies at de deltok i gårdsarbeid.

Lebesby gamle- og sykehjem

Til Stadsbygd på nordsiden av Trondheimsfjorden kom det til sammen 300 mennesker, dette utgjorde 10 % av den opprinnelige befolkningen og gjorde at kommunen var blant de som tok imot relativt flest. Bedehuset ble mottakssenter. Her møtte lokalbefolkningen opp og vendte hjem med nye losjerende. Hit kom også Lebesby gamle- og sykehjem, som ble drevet av Norsk samemisjon. Beboerne kom fra hele Finnmark, noen var også psykisk utviklingshemmet eller funksjonshemmede. 2. november fikk de ordre om å dra på en halv times varsel. Midfjords måtte de gå over i fiskeskøyta Fortuna. Først kom de til Hammerfest, senere til Tromsø hvor de gikk om bord i hurtigruteskipet Sigurd Jarl som tok de til Trondheim. Alle de 30 beboerne på overlevde turen til Trondheim, men to måtte på sykehus da de kom fram 11. november, 1944.

Mottaket i Trondheim var godt forberedt av Samemisjonens avdeling der, og beboerne ble snart sendt videre til Stadsbygd. Lokalbefolkningen hentet de gamle på kaia med hest og vogn, og fraktet de opp til Prestegården hvor Norske kvinners sanitetsforening stilte opp med å innrede ny innkvartering. Bestyrerinnen Hilda Madsen fulgte også med på turen. De første to månedene døde to av beboerne, men sykehjemmet fikk snart også tilvekst av andre pleietrengende fra Finnmark. På det meste var det 53 beboere.

I 1945 ble hjemmet, som nå hadde 48 pasienter, flyttet over fjorden til en tysk kaserne i Brålia på Byneset. Beboerne ble aldri flyttet hjem til Lebesby igjen, og nye beboere var i hovedsak psykisk utviklingshemmede fra Midt-Norge. I 1951 ble det derfor omdøpt til Brålia Åndsvakeheim.

Minefare

Etter andre verdenskrig lå det igjen om lag 90 000 landminer og 7000 sjøminer i Finnmark. Bare 61,000 er foreløpig gjort rede for. I tillegg kom blindgjengere og ammunisjon som ble etterlatt, ofte nedgravd. Fortsatt er mye ikke funnet. Dette gjorde gjenoppbygging og normalisering vanskeligere.

Miner og andre sprenglegeme krevde sine ofre etter freden. I Gamvik lekte to 6 år gamle jenter da de fant en håndgranat. Før noen rakk å gripe inn, eksploderte den og begge ble drept. Under en øvelse i Karasjok ble 22 norske soldater drept da en stridsvognmine med antipersonell-detonator gikk av midt under en leksjon. 22 mann av en tropp på 32 ble døde i eksplosjonen eller av skadene like etter. Tyske krigsfanger ble satt inn i ryddearbeidet, og 28 ble drept i ulykker under arbeidet.

Sluttord

Mange kom bort fra sine familier under evakueringen, noe som naturlig nok var traumatisk spesielt for barn. 33 av dem døde i Trondheim under oppholdet, blant disse var det ti småbarn under to år og 13 voksne over 60. Med andre ord, de aller yngste og de eldste var spesielt utsatt. Evakueringen av psykisk syke, psykisk utviklingshemmede og pleietrengende var spesielt utfordrende og krevde særskilte tiltak. 14 % av psykiatriske pasienter forsvant.Totalt døde 280 mennesker under hele evakueringsprosessen, dette var langt under det tyskerne hadde fryktet som var opp mot 20 %. Godt vær, at mange dro i egne båter, innsats fra mennesker som Haugan og Hansen, pluss at de fikk være i fred for de allierte, forklarer hvorfor det ikke døde flere. Tragedien var stor nok, men kunne med andre ord vært mye større.

Først var det stor skepsis mellom de evakuerte og trønderne. Offentlig støtte til de evakuerte kunne derimot skape misnøye de som også selv hadde lite. Barn trodde folk i Finnmark hadde haler og møtte nysgjerrige opp for å se på når de evakuerte kom til byen. Men varige vennskap for ettertiden ble også formet mellom lokalbefolkningen og gjestene. Flere fikk også med seg dyr hjem for en ny start da de reiste fra sine verter som selv hadde lite fra før.

Menn var ivrigst på å dra hjem etter freden for å gjenoppbygge livet nordpå. Hele 20 000 dro hjem allerede i 1946. Men hjemturen ble dramatisk for mange, og de kom fram til en landsdel i ruiner. Det var også lite hjelp å få fra norske myndigheter siden det i utgangspunktet var forbud mot å dra før området var sikret. Staten ønsket også en styrt oppbygging med sentralisering i noen få byer og tettsteder, blant annet oppsto det konflikter om fordeling av bygningsmaterialer, noe det var stor mangel på.

Litteratur:

Jacobsen, Alf R. (2018) Skjebnehøst. Nord-Norge 1944. Oslo: Vega Forlag
Jaklin, Asbjørn (2016). Brent jord 1944-1945. Heltene. Ofrene. De skyldige. Oslo: Gyldendal.
Watts, Inger Selven (2018), De kom til oss. Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms. Oslo: Pax 2016