Stamford av Peter Nicolai Arbo

Folkevandringstid, vikingetid og middelalder

I vikingetid og middelalder var Midt-Norge og Trondheim et politisk og militært maktsenter. Her hersket Ladejarlene og Olav Tryggvason grunnla byen i år 997. Etter at Olav Haraldson falt på Stikklestad i 1030 og ble helgenkåret som Olav den Hellige, vokste erkebispesetet fram med sine egne militære maktmidler. Med Kalmarunionen i 1395, havnet kongeverdigheten på danske hender.

Da Olav Engelbrektson måtte forlate Steinvikholm slott og landet i 1537, mistet Norge ikke bare sin siste politiske autonome maktfaktor, men også den militære. På slutten av middelalderen ble slagmarka preget av leiesoldater. Et stadig større innslag av pengeøkonomi, den selveiende bondestandens nedgang og en militærteknologisk utvikling i retning av mer panser og våpen det krevde et helt liv å mestre medvirket til dette. Leiesoldatene var oftest rekruttert i utlandet, først og fremst i den tysktalende delen av Europa.

Leidangen

Leidangen var vårt første nasjonale sjøforsvar og sannsynligvis også vår første nasjonale forsvarsordning, selv om kongene allerede hadde en hird til å beskytte seg og sin familie. 

Det knyttet usikkerhet til hvorledes det første leidangsforsvaret var organisert fordi vi har mangelfullt med kilder fra den tiden. Det eldste vi har er skrevet i Heimskringla (Gulatingsloven) og til Fagrskinna (Frostatingsloven) . Disse er skrevet ett par hundre år etter at ordningen ble etablert.