Hovedbatteriet moderniseres. De gamle kasemattene dekkes av voller og fundament gjøres klar til et nytt batteri

Oscarsborg moderniseres - fra 1856 til 1905

Ved ferdigstillelsen skal Oscarsborg ha blitt regnet som en av Nord-Europas sterkeste festninger, og ble gjerne omtalt som ”Nordens Gibraltar”. Men dessverre, da festningen var ferdigstilt, var den allerede umoderne. 

Fra ca. 1750 til ca. 1870 inntrådte den ”industrielle revolusjon” hvor Europa virkelig kom til å ta steget inn i den industrielle tidsalder. Det begynte i England med utviklingen av dampmaskinen i 1770 årene, som i begynnelsen ble benyttet til å pumpe vann opp av de engelske gruvene. Så ble den satt inn i bomullsindustrien, hvor den kom til å drive spinnemaskinene. I 1840-årene var dampmaskinens effekt nærmere fordoblet, og kunne nå drive skip. Seilene forsvant, og man fikk de første dampbåtene. 

NYE UTFORDRINGER

I 1850-årene raste Krimkrigen mellom Russland på den ene siden og England og Frankrike på den andre siden. Dette ble også en slags ”lekegrind” for våpenkonstruktørene.

26,7 cm Armstrong kanon anskaffet i 1872-77 var fremdeles forladingskanon, men nå med rekylbrems og riflet løp

I 1854 revolusjonerte den engelske konstruktør Armstrong artilleriet med sine riflede kanonløp. Prosjektilet ble dermed gitt en roterende bevegelse rundt sin egen akse på vei mot målet, hvilket medførte at prosjektilene ble langt mer treffsikre enn de gamle, runde bombekulene. Samtidig ble bakladermekanismen gjort praktisk anvendelig. I sum utvirket dette at kanonene fikk øket presisjon, skuddvidde og takt, og at hvert skudd fikk mangedoblet virkning. Konvensjonelle festningsmurer, som Oscarsborgs grå granittvegger, kunne ikke stå seg mot det nye skytset. Dette resulterte i at festningen gradvis ble foreldet etter hvert som det nye artilleriet vant utbredelse.

Samtidig var propellen blitt henimot enerådende som fremdriftssystem på orlogsskip, noe som radikalt forbedret skipenes manøvreringsevne. I samvirke med dette gjorde bevegelige kanontårn det mulig å rette ilden med en helt annen presisjon enn tidligere. Dessuten begynte man å bygge båter av stål istedenfor tre, og pansrede skip skulle vise seg svært resistente mot beskytning fra tradisjonelle glattløpede forladekanoner.

De gamle treskutene, drevet med seil, som passerte batterienes skuddfelt i ro og mak, var nå avløst av pansrede krigsskip med dampmaskin og roterende kanontårn, som skjøt granater med stor presisjon og høy sprengkraft. Oscarsborg var akterutseilt.

MODERNISERING

"Moses" - en av 3 moderne kanonen innkjøp fra det tyske Krupp-verket i Tyskland og monteert ferdig i 1893

Disse forhold, kombinert med en spent internasjonal situasjon (bl.a. Krim-krigen i 1850-årene, den fransk-tyske krig i 1870-årene), ledet til en ny fase fortifikatorisk utbygging på 1870-tallet. En del av festningens 7" bombekanon M 1850 ble ombygget til 5½" palliserkanoner og oppstilt i Østre og Vestre strandbatterier; det ble oppstilt nytt panserbrytende skyts (8½" riflede forladekanoner fra Armstrong) i et nytt Østre batteri  og i et ombygget Søndre batteri  (22,6 cm ditto). Hovedfortet var blitt avlegs som forsvarsverk og ble i praksis redusert til forlegning. Enveloppebatteriets kasematter ble gjenmurt og en solid sandfylling lagt i fronten og over taket på Enveloppen til beskyttelse mot granatnedslag. Foran Enveloppen ble det isteden etablert en stor voll til oppstilling av grovt panserbrytende skyts. Vollen kom til å maskere deler av Østre og Vestre strandbatterier. Byggingen av Hovedbatteriet strakte seg over en periode på nesten 20 år – fra 1875 til 1893, avbrutt i ca. 10 år pga. manglende bevilgninger. Ved ferdigstillelsen omfattet batteriet (fra kanon 1) to stk. 8½'' Armstrongkanoner, en 30,5 cm bakladekanon (Krupp L/22 M 1877, kalt ”Metusalem”-fordi den var så gammel …) og tre nykonstruerte 28 cm Krupp (M 1891). Ved ferdigstillelsen ble Søndre batteri nedlagt, da det viste seg svært vanskelig å betjene under skyting med kanonene i Hovedbatteriet. Kanonene skulle imidlertid bli stående i stillingene frem til 1895, da de ble flyttet til Seiersten og oppstilt i det nyetablerte Veisvingbatteriet.

JETÈ

Et annet stort prosjekt på 1870-tallet var passiv sikring av Drøbaksundet. Vestre seilløp ble sperret av den såkalte Jetèen. En 1,5 kilometer lang undersjøisk mur ble anlagt mellom Søndre Kaholmen til Småskjær syd for søndre Kaholmen, og derfra videre over til Hurum. Dermed ble Vestre strandbatteri overflødig. Fyllmassen, som i det vesentlige består av stenblokker med opptil 32 tonns vekt, utgjør ca. 315.000 m3, og byggingen tok fire år (1874–1879). Jetèen ble sikret med et bestrykningsbatteri etablert på Nesset på Hurum-siden.

MINEFELT

I østre løp ble det utlagt et kontrollerbart minefelt. Kaptein Korens plan for minesikring av Drøbaksundet ble utarbeidet i 1875, men anlegget var operativt først i 1879. Den første kontrollstasjonen for minefeltet ble etablert i Nordre fort, men denne ble i 1890 avløst av en ny hovedminestasjon i fjellet syd for kaserneplassen på Søndre Kaholmen. Mineanlegget ble operert av Marinen, og kom til å ha hovedtilhold på Bergholmen.

ØVRIG UTBYGGING

I 1892 ble det levert fire 57 mm hurtigskytende svenske Finspong-kanoner L/45 til Oscarsborg. To av disse ble satt opp på Nordre Kaholmen som bestrykningsbatteri – det såkalte «Fugleredet» – for minefeltet. Kombinasjonen av minefelt og bestrykningsbatteri gjorde det svært vanskelig for en evt. angriper, idet han måtte lokalisere og rydde miner samtidig som han ble tatt under ild.

I 1895 ble det etablert et tilsvarende batteri på Husvik på motsatt side av fjorden. De to andre Finspong-kanonene ble oppstilt hver for seg på Søndre Kaholmen, hhv. i det såkalte Kalkmøllebatteriet (1893) og i Søndre batteri (1895).

I forbindelse med at «Fæstnings- og Bjergartilleri-Corpset» fikk standkvarter på Oscarsborg gjennom forsvarsordningen av 1887, ble denne supplert med en ny kaserne i 1893; utvidet og ombygget tre år senere. I 1895/96 ble nok en større pusset murbygning oppført, nemlig Gymnastikksalen (idag med Cafè Oscar i kjelleren). Utover disse større volumene bestod utbyggingen hovedsakelig av mindre volumer i panelt reisverk. Bygningsmiljøet var relativt stabilt i mange år, inntil deler av den eldre bebyggelsen brant ned under den tyske invasjonen i 1940.

OPPRUSTNING OG UTBYGGING

Etter Norges avbikt i "konsulatsaken" (se infoboks) i 1895 satt bevilgningene til Forsvaret løst, og det fant sted en generell opprustning helt frem mot unionsoppløsningen. Store ekstraordinære bevilgninger ble gitt til oppbyggingen av et tidsmessig forsvar av de krigsviktige byene og til oppbyggingen av et større forsvarssystem av sperrefort og forberedte stillinger langs svenskegrensen. Oscarsborg fikk sin rikelig andel av disse nyanskaffelsene.

HÅØYA

 Håøya fikk et Haubitzbatteriet med fire 28 cm haubitzere, et Øvre batteri, et bestrykningsbatteri som skulle beskytte minefeltet, samt et Nedre batteri. Haubitzbatteriet ble anlagt i erkjennelsen av at den mest sårbare flate på et pansret skip var overbygningen og dekket: haubitzernes steile skuddbane gjorde det mulig å treffe en dekksflate tilnærmet vertikalt. Ulempen med å legge skytset høyt var vesentlig dårligere treffsannsynlighet, fordi man må sikte mot et punkt og ikke langs en linje: Ved såkalt raserende eller bestrykende ild er det mest avgjørende at skuddretningen er korrekt – isåfall vil man treffe uansett innenfor rimelige avstander fordi kulebanen er nesten flat. Ved øket standhøyde er retningen fortsatt avgjørende, men prosjektilet tangerer nå målets høyde bare i et punkt istedenfor i en flat bane. 

SIKTESTASJONER

Foruten siktestasjoner hvor det stod orografer (se infoboks), kom lyskastere til å bli et viktig redskap for ildledelsen i perioden rundt århundreskiftet. Det ble bygget ialt fire lyskasteranlegg i området rundt Drøbaksundet: på Husvik, Kirkebjerget i Drøbak sentrum, Søndre Kaholmen og på Nesset i Hurum. Anleggene spilte en nøkkelrolle når fiendtlige skip skulle detekteres om natten. Dessuten kunne de som sperrelys brukes til å vanskeliggjøre manøvreringen.

NYE BATTERIER

En tildeling av åtte hurtigskytende 57 mm kanoner ble fordelt på tre bestrykningsbatterier; fire til et nyetablert batteri på Nesset (bestrykningsbatteri for jeteen), to til «Fugleredet» på Nordre Kaholmen og to til det nye Husvikbatteriet (bestrykningsbatteri for jeteen). «Ekornredet» (1895), ble anlagt til forsvar av vestre innseilingsløp. Løpet var rett nok sperret av jeteen, men mindre båter kunne passere gjennom de to seilåpningene. Videre ble det i 1899 ferdigstilt et batteri med tre 15 cm hurtigskytende Armstrongkanoner på Kopås. De tre kanonene fra det nedlagte Søndre batteri på Kaholmen ble sammen med en 8½'' Armstrongkanon M 1866 (den såkalte «Norges kanon» som i 20 år hadde stått oppstilt på Vippetangen i Oslo) stilt opp i det såkalte Veisvingbatteriet på Seiersten i 1896. Alle disse batteriene (Håøya, Nesset, «Fugleredet», «Ekornredet», Husviktangen, Kopås og Veisvingbatteriet) hadde til hensikt å skape større dybde i forsvaret av Drøbaksundet. Når batteriene på Håøya, Seiersten og Kopås ble lagt høyt, var det bl.a. fordi rekkevidden øker med økende standhøyde og fordi det vanskeliggjør innskyting for angriperen.

LUFTFARTØYER

Under 1. verdenskrig begynte lufttrusselen å ta form, primært i form av zeppelinere. På Leina og på toppen av Håøya ble det satt opp større franske «antiballonkanoner». På Seiersten var det allerede i 1900 oppsatt et mitraljøsebatteri, men det var av gode grunner ikke beregnet på fly.

SKANSER

Av frykt for et angrep østfra, ikke minst for at tropper kunne bringes inn med Østfoldbanen, ble Heer- og Seiersten-området bygget ut med artilleri-, feltbatteri- og mitraljøsestillinger på Heer og Kringerudhøyden og ved Veisvingbatteriet. Alt dette stod ferdig i 1902. Den store artilleriskansen på Seiersten med dekkede veier (tilslutningslinjer) ble oppført i perioden 1898–1900, til bestrykning av veiene som førte mot Drøbak.

SVELVIK

Også Svelvik i Drammensfjorden ble bygget ut i 1898/1899, for å hindre at Oscarsborg ble omgått ved et angrep mot Drammen og derfra et angrep mot Kristiania vestfra. Anlegget bestod av et bestrykningsbatteri med tre 15 cm Krupp skipskanoner, et kontrollerbart minefelt og et bestrykningsbatteri med to hurtigskytende 57 mm Cockerill-kanoner. Anleggene ble underlagt Oscarsborg, og det offisielle navn på hele forsvarskomplekset ble etter dette «Oscarsborg med Svelvik befestninger».

TORPEDOBATTERI

Torpedobatterier og minefelt (se ovenfor) har alltid vært hovedvåpen i Kystartilleriet, og var helt sentrale virkemidler i det vi kaller undervannsforsvaret. Oscarsborg torpedobatteri og minefelt har den lengste tradisjonen i norsk undervannsforsvar. I 1863 anbefalte en kommisjon å anlegge et minefelt og sette opp kjettingstengsler i Drøbaksund, og i 1875 gikk Norge sammen med Sverige (!) til innkjøp av 25 torpedoer for £400 pr. stykke. I 1898 besluttet man å bygge et torpedobatteri på Nordre Kaholmen til en sum av 160 000 kroner, og dette stod ferdig i 1901. Batteriet hadde undervannskyting.. Her ble det sprengt ut 3 sjakter hvor hver inneholdt en ramme med plass til 2 torpedoer i hver. Så ble rammen senket ned i vann, ca. 3 m under overflaten, hvorpå man startet motoren med trykkluft. Torpedoen gikk dermed mot målet styrt i retning av et gyroskop (se infoboks), og i høyde av et trykkmåler unstrument. Torpedobatteriet ble i likhet med minefeltet operert av Marinen. Samvirket av panserbrytende artilleri, jetéen, minefeltet og torpedobatteriet utgjorde et svært effektivt forsvarsanlegg mot en potensiell angriper.De første torpedoene konstruert i Fiume i daværende Italia, tidligere Østerrike – Ungarn, i dag Rijeka, Kroatia, av den britiske ingeniøren Robert Whitehead.

1905
   
Stortinget vedtok å oppløse unionen med Sverige den 7. juni 1905. Det var en stund usikkert om Sverige ville godta oppløsningen, og etter sammenbruddet i forhandlingene  mellom de to landenes regjeringer ble det på en regjeringskonferanse 13. september besluttet full mobilisering. Alt skyts som var skaffet fra moderniseringen startet, var krigsoppsatt. Oscarsborg var fullt mobilisert under unionsforhandlingene og oppsatt med to festningsbataljoner, dvs. 12-1300 mann.

Forhandlingene ble imidlertid gjenopptatt og det såkalte Karlstad-forliket ble vedtatt 23. september etter noen ukers intense forhandlinger. Unionen ble dermed oppløst ved fredelige forhandlinger, ikke et pistolskudd ble løsnet. Forliket innebar nedleggelse av grensefestningene, og at styrkene på begge sider kunne trekkes tilbake - over 22 000 soldater på norsk side og over 80 000 på svensk side.  
   

"Nordens Gibraltar"

Oscarsborgs ry var nok næret av adskillig nasjonalfølelse, og ikke nødvendigvis uttrykk for faktiske forhold. Det kan f.eks. følgende utsagn, rett nok fremsatt med sterke nasjonalistiske undertoner av en engelskmann, tyde på: «Drøbak festning er nylig blitt anlagt på en lav øy, og den ble vist med begeistring, som et fremragende forsvarsanlegg til å kontrollere den videre innseiling; og jeg har siden fått bekreftet at denne oppfatning deles av alle nordmenn. Pøh! Som festningsanlegg er den ynkelig, og de fryktinngydende 68-pundere på to eller tre av våre dampkrigsskip ville etter min oppfatning skutt den sønder og sammen ved første salve. Det er i hvert fall helt feilaktig å tro at en engelsk eskadre ikke hadde klart å forsere seg forbi en musefelle som denne.» (Hurton, William: «A voyage from Leith to Lapland; or Pictures from Scandinavia in 1850». Utdrag overs. av Bård Kolltveit og gjengitt under tittelen: «Fra København til Nordkapp for 130 år siden», i Norsk sjøfartsmuseums årbok 1981)

Konsulatsaken

I 1895 reise den norske regjering den såkalte konsulatsaken i Stortinget. Den gikk ut på at Norge ønsket selv å utnevne konsulater til havner rundt om i verden, da den norske handelsflåten hadde vokst til å bli en av de største i verden. Norge ønsket at det skulle finnes en norsk konsul tilstede i havnene - Havana, Rio de Janiro, Hong Kong, London, Bremen osv. - til å ivareta de norske interessene. Dette nektet svenskene å gå med på, da dette etter deres mening hørte inn under kongerikenes utenrikssaker, som man i 1814 var blitt enige om skulle ligge til Sveriges ansvarsområde. Men nordmennene gav seg ikke så lett. I 1905 kom saken opp til ny behandling ...