KAPERKRIGEN

Av Hans Petter Oset

Kronprins Frederik var meget bitter og hevnlysten etter britenes ran av den dansk-norske flåten, men med den tapte flåten var hans muligheter til å slå tilbake begrenset. Han så derfor på kaperiet som en god mulighet til å påføre fienden tap.

Allerede den 17. august 1807, dagen etter at regjeringen hadde uttalt at ”krigen er å anse som utbrudt”, sendte kronprins Frederik ut et sirkulære til stiftsamtmennene der han bemyndiget dem til å utstede kaperbrev mot britiske skip og all britisk eiendom på havet.

Han anmodet også om at kaperne måtte støttes med våpen og ammunisjon fra militære lagre. I Danmark var viljen til å utruste kapere stor, men så lenge overføringen av flåten pågikk, var det vanskelig å komme i gang med noen særlig kapervirksomhet fra Danmark.

Hvem kunne en kapre?

Danmark-Norge hadde ikke drevet med kaperi siden Den store nordiske krig. Det gamle kaperreglementet fra 1709 måtte derfor revideres. Det nye reglementet ble satt i kraft 14. september 1807. Selv om kronprins Frederik var bitter, anerkjente også det nye reglementet prinsippet om ”fritt skip – fri ladning”. Det vil si at hvis skipet var fra et nøytralt land, kunne ikke skipets last tas som prise, dersom det da ikke var kontrabande – altså krigsviktig materiell. Kontrabande var nemlig kjernen bak striden med britene fra 1801, da britene mente at nøytrale land ikke hadde anledning til å frakte bestemte varer til noen av Storbritannias fiender.

Men reglementet gav anledning til å visitere (oppbringe) også nøytrale skip. Dersom disse manglet noen av de åtte foreskrevne dokumenter, kunne de likevel innbringes for en priserett. Og selv om skipet da kunne bli frigitt, måtte det betale oppbringelseskostnader. Det var også slik at fartøy som satte seg til motverge, automatisk ble regnet som ”god prise”, og hvis et nøytralt skip hadde søkt beskyttelse i en fiendtlig konvoi, ble dette likestilt med å sette seg til motverge.

Lunken til kapervirksomhet

I Norge var man ikke særlig ivrige etter å sette i gang kapervirksomheten. Det hadde lenge vært gode handelsforbindelser med Storbritannia og man ønsket i det lengste ikke å ødelegge disse. Frykten var der også at en gjennom kapervirksomheten ville få problemer med de svært viktige forsyningene fra Danmark. Den bemyndigelse stiftsamtmennene hadde fått fra Kronprinsen, ble derfor bare aller pliktskyldigst kunngjort. De første norske kaperne var derfor ikke vanlige skipsredere, men ofte embetsmenn og andre som hadde slått seg sammen i aksjeselskap eller partsrederi for å utruste ett kaperfartøy.

Kronprins Frederik skrev til prins Christian August i Norge både 23. oktober og 26. november i 1807 for å få ham til å opptre mer aktivt. Først 26. desember 1807 rykket Christian August inn et opprop i Christiania Intelligenssedler, således:

”Efter vår flåtes smertelige tap er kanonbåter unektelig et av hovedforsvarsmidlene for den danske og norske kyst, og kaperes utrustning et av de hensiktsmessigste midler til vesentlig å skade vår fiende. Det er uriktig når man anser egennytte for den fortrinnligste drivfjær til kaperes utrustning. Hederfull er den frivillige sjøkrigers kall, heldig er han ved oftere å finne leilighet å hevne sitt fedreland og derved lege dets sår. Nordmannen, som av sine forfedre har arvet ekte fedrelandskjærlighet og mot, behøver ei å oppmuntres; det er overflødig å tilkjennegi ham vår Frederiks ønske i denne henseende; men jeg holder det for en plikt i min stilling å lede mine medborgeres oppmerksomhet på en gjenstand som er så viktig for fedrelandets vel og heder. … Hva ville kapere fra vår så fordelaktig beliggende kyst, besatte med ekte nordmenn, ei kunne utrette mot en fiende som så smertelig har krenket oss.”

Selv om oppropet er en klar oppfordring til å satse på kaperi, er det samtidig et forbehold om at opprutningen av kanonbåtflåten er det aller viktigste. I oppropet loves det også å understøtte kaperne med kanoner og ammunisjon, men bare i den grad dette ikke går ut over den ordinære sjømilitære virksomheten.

Utrustningen av norske kaperfartøy

Etter hvert tiltok også viljen til å utruste kaperfartøy. Hvorvidt det var fedrelandsfølelsen som var den viktigste drivkraften, skal være usagt. For, selv om det innebar en risiko for å miste både fartøy og mannskap, lokket også store fortjenester til den som fikk en heldig prise.

I størrelse varierte kaperskipene fra brigger med 10-15 kanoner og 40-60 mann, til robåter med 1-2 kanoner og 10-12 mann. De største skipene var utrustet for å gå ute på havet i lengre perioder og søke etter bytte. De minste kaperfartøyene, som absolutt var i flertall, rodde gjerne bare ut fra sine baser i stille vær, etter at en utkikk på land hadde observert et seil i horisonten. Da hadde de også stor mulighet til å ro unna en forfølgende fiende, og det var denne gruppen fartøy som hadde de minste tapene.

 

  Akershus Kr-sand Bergen Tr-heim Tot
1807 2 5 1 1 9
1808 25 49 5 2 81
1809 12 60 0 4 76
1810 11 66 2 3 82
1811 2 12 5 1 20
1812 0 2 2 2 6
1813 8 26 10 3 47
1814 0 0 0 1 1
Totalt 60 220 25 17 322

 

Det første forbudet mot kaperi

Etter at krigen mot Sverige brøt ut 29. mars 1808, var også svenske skip ”god prise” for våre kapere. Prins Christian August, som hadde sin egen agenda om en fredelig løsning med Sverige, i sterk kontrast og til dels i konflikt med kong Frederik, oppmuntret ikke til kaperi mot svenske fartøy. Derfor var i praksis kapervirksomheten mot Sverige opphørt. allerede før våpenhvilen 7. desember 1808.

Ut over vinteren 1809 fikk Norge større problemer med de nødvendige forsyninger av korn og andre viktige matvarer. Fra norsk side presset man på kong Frederik for å få i stand en avtale med britene som sikret forsyninger. Den 2. august 1809 utstedte kong Frederik er forbud mot kaperi. Det var først og fremst et signal til Storbritannia med ønske om at de gav fritt leide for matvaretransporten til Norge. Men det formaliserte også kaperiforbudet mot Sverige.

I Danmark reagerte man negativt på kaperforbudet. Her hadde man dobbelt så mange kaperfartøy som i Norge. Man kunne heller ikke sette dem inn i lisensfart med tømmer, slik som i Norge, og mange sjøfolk ville dermed blitt arbeidsledige. Danskene følte heller ikke matvareknappheten på kroppen slik som i Norge. Resultatet ble derfor at kong Frederik ble presset til å gjenoppta kaperiet allerede 28. mars 1810. Det kom nå et nytt kaperreglement, med litt strengere kontroll, som tok hensyn til norske interesser.

I denne annen periode av kaperiet ble virksomheten enda mer enn tidligere konsentrert til det sydligste av Norge. 75% av kaperutrustningene fant sted på strekningen mellom Lillesand og Flekkefjord. Dels skyldtes nok dette at skip på vei til og fra Østersjøen, gjerne nettopp her søkte inn mot land for å få en sikker peiling (avfarende plass) før den videre seilas.

Av de fartøy som ble tatt før 12. juni 1812, var mange fartøy fra USA som hadde lisens til å handle med britene, eller var beskyttet av britiske fartøy. En hel del av disse sakene var tvilsomme, og priseretten frikjente flere enn den dømte som gode priser. USA truet da også med å sende krigsskip til dansk-norske farvann for å beskytte sine fartøy. Da USA den 12. juni 1812 selv havnet i krigstilstand med Storbritannia, ble det naturlig nok slutt på oppbringelsen av skip fra USA.

Kriegers konvoi – og striden om utbytte

Også Sjøetaten med sine krigsfartøy kunne drive kapervirksomhet. Den mest kjente saken er den såkalte Kriegers konvoi fra 19. juli 1810. Kaptein Krieger, som var sjef for en styrke på fem norske brigger, oppbrakte denne dagen en hel britisk konvoi på 47 lastede skip. Konvoien var kun under beskyttelse av ett enslig krigsfartøy; som flyktet. Økonomisk utgjorde dette et enormt utbytte, nær 25 % av det samlede økonomiske utbytte fra kapervirksomhet under hele krigen.

Fordelingen av utbytte medførte en strid mellom admiral Fisker og Admiralitetet, som til slutt medførte at Fisker – mannen som hadde bygget opp vårt Sjøforsvar – søkte avskjed. Etter gamle regler skulle priseverdien innenfor Sjøetaten deles i 30 parter, hvorav kommanderende sjef skulle ha tre parter. Problemet var at plutselig gjorde visestattholder Friedrich av Hessen, som formelt var den militære øverstkommanderende i Norge og formelt også Sjøetatens øverste sjef, krav på de tre partene. Da kong Frederik innvilget dette, var det slutt for Fisker.

Nytt forbud mot kaperi

Mot slutten av 1812 begynte kong Frederik for alvor å innse at krigen ikke gikk i Napoleons favør. Sverige hadde gått med i kampen mot Frankrike, og det var grunn til å tro at de som takk for dette, ville få Norge. Kong Frederik håpet nå å kunne oppnå en fredsavtale med Storbritannia som innebar at Danmark kunne beholde Norge. Fra desember 1812 nektet han først franske kapere tilgang til dansk-norske havner, før han igjen innførte et totalforbud mot kaperi fra 11. februar 1813. Et annet forhold som nødvendiggjorde totalforbudet mot kaperiet, var at Norge igjen var preget av hungersnød. Men britene stod ved sin avtale med Carl Johan, og de avviste de danske fredsfølerne.

Gjenopptakelsen av kaperivirksomheten fra august 1812 skjedde gradvis; først i Norge, påskyndet av kronprins Christian Frederik, der man så mulighetene av å ta britiske skip på vei med korn fra Arkhangelsk. Etter at kong Frederik hadde gitt opp tanken om en fred med Storbritannia, fornyet han heller sin avtale med Napoleon 10. juli 1813 og gjenopptok kaperiet for fullt. Resultatet i denne tredje Periode, ble heller magert. De fire kaperne som ble utrustet fra Bergen og Trondheim, tok bare en britisk kornfarer fra Arkhangelsk, med 1830 tønner korn. Kaperiet opphørte endelig 19. februar 1814.

Resultatet av kaperiet

Noen av varene kaperiet innbrakte, var det sterkt behov for i Norge, mens andre varer var mest som luksus å betrakte. Det var likevel ikke alle skip som hadde varer ombord. Av de omtrent 290 skipene som ble dømt som ”god prise”, var det hele 114 som gikk i ballast, dvs. uten varer, mens det var 177 som hadde varer ombord. Skipene og deres varer ble for det meste solgt og således omgjort i penger for kaperne.  

 

varetype Skip Omfang
østersjøprodukter (hamp, lin, seilduk, tauverk) 28 2.330 kom.lester
jern og trelast 21 1.920 kom.lester
trelast 29 2.550 kom.lester
tjære, bek 11 11.230 tønner
kolonivarer (sukker, kaffe, tobakk, bomull, ris) 27 1.775 kom.lester
te 1 4.000 kister
vin, brennevin 8 523 kom.lester
fetevarer, talg, voks 4 180 kom.lester
fisk 6 262 kom.lester
salt 15 22.190 tønner
korn 15 25.360 tønner
linfrø 2 129 kom.lester
tekstil 3 145 kom.lester
div stykkgods 2 65 kom.lester
stenkull 5 213 kom.lester

Merk: En kommerselest er omtrent to tonn.

For skipsbyggingen var de beslaglagte østersjøproduktene meget vesentlige. Dette fordi handelen med Østersjøen var så effektivt sperret av britiske skip, som selvfølgelig anså disse produktene som kontrabande. Kolonivarene var ellers varer nordmenn fra tidligere ikke var særlig forvant med, som de plutselig fikk i overflod.

Det aller viktigste var likevel at Norge årlig trengte innførsel av 6-700.000 tønner korn og minst 125.000 tønner salt. Det som ble tatt gjennom kaperiet, var dermed svært lite i den store sammenheng. 25.360 tønner korn utgjorde mindre enn fire prosent av behovet, mens 22.190 tønner salt var under 20 prosent av behovet. Med så lite salt, var en av de viktigste måtene å konservere fisk og kjøtt på, sterkt begrenset.

Til sammen under krigen 1793 – 1814 tapte Storbritannia 10.871 skip, mens de selv oppbrakte 67.700. Med til sammen 290 skip som ble dømt som god prise i Norge, forårsaket den norske kapervirksomheten en meget liten andel – 2,7% – av de samlede britiske tapene, og var i den store sammenheng relativt ubetydelige.