Slaget på Bergens Våg 1665

På 1600-tallet ble Hollands ledende stilling på sjøen stadig utfordret av Storbritannia. Britene var misfornøyde med at den hollandske skipsfarten hadde så stor del av verdenshandelen. Den proteksjonistiske ”Navigasjonsakten” i 1651 var ett virkemiddel for å få bukt med dette.

Navigasjonsakten

Maktkampen ledet til flere kriger og konflikter mellom Storbritannia og Holland i siste halvdel av 1600-tallet. 4 mars 1665 erklærte den britiske Kong Charles II pånytt krig mot Holland. Begge parter ønsket å trekke Danmark-Norge inn som sin allierte, både på grunn av kontrollen med Øresund og Østersjøen og på grunn av vår sterke flåte. Det var i dansk-norsk interesse å ha et godt forhold til begge parter og vi ønsket derfor å forbli nøytrale. Som en nøytral nasjon er det særlig viktig å ha evne og vilje til å håndheve de normer som gjelder for de krigførendes skipsfart langs den danske og norske kyst.

En lumsk plan

Etter å ha tapt et stort sjøslag ved Lowestoft 3. juni 1665, våget ikke lenger hollenderne å gå gjennom den engelske kanal.  De valgte derfor å gå nord for Shetland og over til nøytrale norske havner, der de ventet på at deres egne krigsskip skulle eskortere dem hjem. Forsommeren 1665 var det av denne grunn samlet en stor flåte av hollandske handelsskip i Bergen. I tillegg ventet man på en stor returflåte fra Ostindia samt en orlogsflåte med 12 skip på vei hjem fra Vestindia, under admiral De Reuters. Dette verdifulle byttet ønsket britene å sikre seg ved hjelp av admiral Sandwich sin flåtestyrke. Først ønsket de imidlertid, ved hjelp av en utsending, å overtale Kong Frederik III til å samarbeide med de britiske styrkene under dette angrepet, og dermed altså svikte sine nøytralitetsforpliktelser, og ikke minst svikte sine tidligere allierte Holland. Frederik valgte å gå med på planen, både på grunn av utsiktene til å få en stor del av den verdifulle lasten, men trolig også fordi han fortsatt var litt irritert på at Holland ikke i større grad hadde støttet de danske krav under fredsforhandlingene med Sverige i 1660. Kongen insisterte på at alt måtte holdes strengt hemmelig, og han håpet trolig å komme unna med det uten at det store sviket skulle oppdages. 24. juli utstedte han en ordre til den øverstkommanderende i Bergen, general Claus Ahlefeldt. Ordren innebar at han formelt og tilsynelatende skulle protestere, men likevel unnlate å foreta seg noe mot den britiske styrke som snart ville angripe den hollandske flåten på Bergen havn. I ettertid skulle man forklare denne passivitet med militær svakhet (og altså ikke moralsk svakhet). Britene sendte samtidig en angrepsordre til admiral Sandwich som også tok høyde for den avtalte ordningen. 

Teddymanns forhandlinger

På grunn av flere omstendigheter skjedde nå det at disse siste ordrene, til både admiral Sandwich og general Ahlefeldt, ikke hadde nådd frem til mottakerne da den hollandske returflåten fra Ostindia ankom Bergen mellom 26. og 29. juli. Disse 10 store ostindiafarerne, under ledelse av kommandør De Bitter, hadde en spesiell verdifull last av ulike luksusvarer. Samtidig hadde ennå ikke den De Reuters orlogsflåte, som skulle eskortere denne store konvoien hjem, ankommet. Admiral Sandwich, som altså var uvitende om ordren som ikke var ankommet, mente at dette ville være det rette tidspunkt for et angrep mot hollenderne på Bergen havn. 30. juli ga han derfor sin underlagte admiral Teddyman i oppdrag å ta med seg 14 av orlogskipene og angripe skipene i Bergen

Utenfor Bergen havn sendte Teddyman inn en budbringer til Ahlefeldt som åpent fortalte hva som var hensikten med den britiske styrken, og som prøvde å overtale Ahlefeldt og kommandanten på Bergenhus festning, oberst Cicignon, til å samarbeide. Fordi disse ikke hadde mottatt noen ordre om samarbeid valgte de å informere britene om at de ville forsvare sin nøytralitet. Teddymanns styrke seilte likevel inn på Bergen havn 1. august, og han sendte en ny utsending til Bergenhus. Etter å ha mottatt de norske protestene, fikk styrken likevel lov til å bli liggende til neste dag, under løfte om at de ikke ville foreta seg noe og mot at de lot en slektning av admiral Sandwich bli igjen på Bergenhus som garanti for dette. I løpet av natten posisjonerte de britiske skipene seg slik at de dannet en skjerm rundt de hollandske skipene inne i Vågen. Hollenderne innså den faren som truet. Selv om de var handelsskip hadde de fleste av skipene en del kanoner, og til dels ganske store kanoner, som nå ble gjort klare.

Kampen

Ca kl 06.00 den 2. august åpnet Teddyman ild og denne ble besvart av ostindiafarerne. Nordmennene havnet således delvis i skuddlinjen, men de skjøt kun noen spredte skudd mot britene. Da en kule fra et britisk fartøy traff et kruttlager på Bergenhus valgte man å heise 2 hvite flagg, ett mot hver av partene. Men da skytingen bare fortsatte ble det danske kongeflagget heist på Bergenhus og nordmennene kastet seg for fullt inn i kampen mot de britiske fartøyene. Fordi mange av disse lå relativt langt over mot landsiden på Bergenhus var den norske ildgivningen ganske effektiv. Etter 3 timers kamp valgte Teddyman å kappe ankertauene og la sin styrke drive ut av Vågen mot Askøy og Herdla. Mange av skipene var sterkt skadet og de hadde ca 500 døde og mange flere sårede. Hollenderne på sin side hadde 123 døde, mens Norge hadde 10 døde på Nordnes batteri og 10 døde sivile i Bergen by.

Etterspillet

Den meget verdifulle flåten kom seg senere trygt hjem og hollenderne, var meget takknemmelige for den norske støtten i kampen. Utad måtte Frederik uttrykke sin forbitrelse over det britiske angrepet, og han gikk også med på å stenge Øresund og beltene for britiske skip.  Britene ville si takk for sist ved å avsløre Kong Frederiks dobbeltspill for hollenderne, men de anså det kun som et forsøk på å så splid mellom gode venner. Slik sett må man vel si at lykken var bedre enn forstanden.