1945-1960 Gjenreisning og nye utfordringer

Som vi har sett, bygde Sjøforsvaret gjennom krigsårene opp en betydelig marine i Storbritannia. Allerede i god tid før 1945 gjorde man seg tanker og planer om hvordan Sjøforsvaret etter krigen skulle gjenoppbygges i Norge. Alliansetilhørigheten og en fortsatt god tilgang på krigsskip ble tatt for gitt.

I tråd med britisk tankegang så man for seg at tre flåte enheter, hver med flere jagere og helst en krysser, skulle operere ut fra sjøforsvarsdistriktene. Men først måtte en rekke overgangsoppgaver løses, herunder både overtakelse av ex-tyske fartøyer og mineopprydding. Marinens personell ble derfor i hovedsak ikke demobilisert før i januar 1946. Antall fartøyer ble noe redusert, og det var klart at det uansett ikke ville være personell til å bemanne alle. I tillegg til Horten, Bergen og Tromsø ble det opprettet nye sjøforsvarsdistrikter i Kristiansand og Trondheim. Selv om Karljohansvern lå i ruiner etter den allierte bombingen i 1945, ble de fleste fartøyene forlagt her.

 

Det ble i 1946 besluttet å sette ned en forsvarskommisjon (FK46), som skulle utrede og gi anbefalinger om Norges fremtidige forsvar (klar i 1949). I påvente av dette arbeidet fikk vi i 1946 en 3-års overgangsplan. Stillingen som forsvarssjef ble lagt ned, og de tre forsvarsgrensjefene ble dermed veldig selvstendige, også i planarbeidet. Selv om det ble understreket at ambisjoner og planer måtte balanseres i forhold til organisasjon, personell og materiell, holdt Sjøforsvarets ledelse fast på sin ide om et stort norsk sjøforsvar. Perioden 1946-1949 er for Sjøforsvarets del også blitt kalt ”forventingenes år”, fordi man var så sterke i troen på at FK46 ville bekrefte den relative styrkingen av Sjøforsvaret man selv så for seg.

NATO og nedturen med FK-46

Spenningen mellom USA og Sovjet var økende. Gjennom Truman-doktrinen i 1947 hadde USA utfordret Sovjet ved å si at de ville støtte frie land mot undertrykkelse. Verden opplevde i 1948 likevel først ”kuppet i Tsjekkoslovakia” og dernest at også Finland ble presset til vennskapsavtaler med Sovjet. Tidlig i 1949 falt tankene om et nordisk forsvarssamarbeid sammen. Norge valgte derfor 4. april 1949 å gå inn i den nye NATO-alliansen.  

En variert fartøysstruktur

Etter krigens slutt overtok Marinen flere av de fartøyene som vi hadde brukt under krigen som en følge av militæravtalen. Flere av dem preget av krigens bruk og med behov for ombygninger og nytt utstyr.

Fra bunnen går det oppover

Årene 1949-1955 er i boken ”Sjøforsvaret i krig og fred” kalt ”Sjøforsvarets svarte år”. Selv om vi altså fikk noen flere brukte fartøyer, var det for lite midler til vedlikehold og drift av disse. De fem regionale basene hadde egentlig for lite å gjøre, og det ble stadig klarere at Horten ikke var det gunstigste stedet for en hovedbase.

FLÅTEPLANEN AV 1960

I en stortingsproposisjon fra 1957, om hovedretningslinjer for Forsvaret, ble behovet for en mer stående beredskap i Sjøforsvaret fremhevet. Selv om viljen var til stede, manglet det penger. Forsvarsminister Handal, som var veldig USA-orientert, foreslo at Norge skulle låne to gamle amerikanske jagere av Fletcher-typen. Marinens reguleringsråd, som bestod av fremtredende sjefer i Sjøforsvaret, gikk imot dette, blant annet fordi fartøyene var 15 år gamle og dermed bare ville være en midlertidig løsning.