1918-1939 Mellomkrigstid og nedrustning

Også Norge hadde under krigsårene merket den voksende kampen fra arbeiderklassen mot kapitalismen. Fordi militarismen ble sett på som et redskap for den ”herskende klassen”, vokste den antimilitaristiske bevegelsen. Motsetningene ble skjerpet som en følge av at militære avdelinger ble brukt-, og lot seg bruke, til ulike ordens- og vaktoppdrag. Særlig ille var det når militære styrker ble brukt i forbindelse med arbeidskonflikter.

Det ble diskutert om slik bruk av Forsvaret mot egen befolkning var et brudd på Grunnlovens § 99, og om man heller burde styrke politiet. Offiserene var delte i sitt syn; noen syntes det var helt greit fordi det ga Forsvaret politisk velvilje. Andre mente Forsvaret burde holde seg til sine militærfaglige oppgaver, det vil si; primært å trene på å forsvare landet mot en ekstern fiende. En annen årsak til antimilitarismen var en reaksjon på første verdenskrig og troen på at det nye Folkeforbundet ville løse fremtidige konflikter med voldgift.

Forsvarskommisjonen av 1920

Under denne stemningen ble Forsvarskommisjonen av 1920 opprettet, kun bestående av politikere. Den fikk et vidt mandat og skulle blant annet vurdere graden av nedrustning, Forsvarets innretning og bruken av vernepliktige. I trusselvurderingen stolte man på at Royal Navy ville ta seg av vår sikkerhet i Nordsjøen. Man så ikke lenger Sverige som noen trussel, og man mente at Østlandet var mest krigsutsatt. Derfor la man størst vekt på landtropper og fly. Sjøforsvaret skulle primært drive nøytralitetsvern og eventuelt motvirke en blokade. Invasjonsforsvar var ikke noen dimensjonerende oppgave. Av fartøyer i et 20-årsperspektiv så man primært for seg mange små (42) og noen få større (9) torpedobåter, et antall ganske små undervannsbåter (10) og noen artilleriskip (6). Kommisjonen begynte også å se på befalsordningen, men dette arbeidet ble ikke fullført før i 1930. Den sosialistiske siden hadde sett seg lei på at offiserene ofte kom fra ”det gode borgerskapet” og følte seg mer verd enn underoffiserene, som ofte hadde en mer folkelig bakgrunn. Ut fra en likhetstankegang ble derfor de to øverste underoffisersgradene hevet til full offisersgrad. I praksis forsvant ikke forskjellen mellom de ulike utdanningsordningene, og man oppnådde ikke mer enn at de mange stolte titler i underoffiserskorpset falt bort.

Lite nye fartøyer

Økonomiske nedgangstider og den negative holdningen til militærvesenet ga seg også utslag i manglende vilje til å skaffe Sjøforsvaret nye fartøyer. Små driftsbudsjetter slo også negativt ut på vedlikehold og øvingsmuligheter. Tjenesten i nøytralitetsvernet hadde gått hardt ut over torpedobåtene.

Støtte til ro og orden

De dårlige tidene ga rom for streiker, opprør og fremvekst av kommunismen. Særlig i Finnmark var det harde ord og uroligheter. Man fryktet at kommunistene ville få støtte av Sovjet. Både i 1918 (Heimdal), 1919 (Fridtjof) og 1920 (Harald Hårfagre) bidro mannskaper fra marinefartøy til opprettholdelse av ro og orden under streiker i Nord-Norge.

Fiskerioppsyn

Alt fra 1906, da vi utvidet grensen for vårt territorialfarvann til fire nautiske mil, hadde Marinen fått utvidede oppgaver i forhold til fiskerioppsyn. Rundt 1920, da det var strid om rettighetene til Svalbard, utvidet også Sovjet sitt territorialfarvann til 12 nautiske mil.

Olav Tryggvason

Vårt første egentlige nye marinefartøy siden 1923 ble derfor mineleggeren Olav Tryggvason. Det skulle i utgangspunktet være et artilleriskip, men fordi det virket mer defensivt og politisk korrekt å bygge en minelegger, ble det bestemt at fartøyet også skulle dekke denne funksjonen. Samtidig hadde man behov for et nytt skolefartøy.

Forsvarsordningen av 1933

Ved Forsvarskommisjonen av 1933, som trådte i kraft 1. juli 1934, ble det omsider enighet om en flåteplan, selv om det i første omgang ikke ble iverksatt noen nye byggeprosjekter. Som før nevnt, innebar kommisjonen at ansvaret for kystfestningene ble lagt under Sjøforsvaret, som våpengrenen Kystartilleriet.