1914-1918 Nøytralitet og stor slitasje

1914-1918 Nøytralitet og stor slitasje

Norge og andre mindre land klarte ikke å henge med i den storstilte kapprustning til sjøs i tiden før krigsutbruddet i 1914. Stormaktene Storbritannia og Tyskland bygget det ene slagskipet større enn det andre. Et viktig tidspunkt i dette kappløpet er sjøsettingen av slagskipet HMS Dreadnought i 1906. Skipet var et såkalt «all big gun ship». Tidligere hadde slagskipene som regel hatt fire hovedkanoner på 28-30 cm plassert i to dreietårn. I tillegg en rekke mindre skyts og kanoner. For HMS Dreadnought var det ikke mindre en ti 30,5 cm kanoner i fem pansertårn. Åtte av disse kunne anvendes samtidig i bredside. Rekkevidden var samtidig økt.

Norge hadde i årene etter unionsoppløsningen bare i liten grad brukt penger på militært forsvar og i særdeleshet marinen. Vi hadde en marine som var uforberedt på å utføre den nøytralitetslinjen den selv hadde lagt opp til. Riktig nok opplevde den norske marine lite til den krigen som pågikk i store deler av Europa. Men skulle nøytraliteten opprettholdes måtte marinen ta seg av en rekke episoder som lett kunne utviklet seg til diplomatiske kriser. Det var kun gjennom forsvarets handlinger og reaksjonsevne at den skjøre nøytraliteten kunne opprettholdes. Dette var en krevende oppgave for en marine som var bygget opp uten en kontinuerlig seilende marine og erfaring fra langvarig nøytralitetstjeneste.

Norge var samtidig raskt ute med å erklære sin nøytralitet. Samtidig retter Norge og Sverige hendene mot hverandre og erklærer fred seg i mellom allerede fire dager etter krigsærklæringen. Dette var viktig siden forholdet etter 1905 hadde vært anspent. Disse raske reaksjonene var begrunnet i en reel frykt for å bli blandet inn i konflikten.

Regjeringen under Gunnar Knudsen viste handlekraft og fikk igjennom nødvendig kriselovgivning. Men ingen regnet med at krigen ville ta lang tid. Derfor var politikken for å legge opp lagre av mat, kull og petroleumsprodukter basert på den forutsetningen. Hvor sto Norge i konflikten mellom britiske og tyske myndigheter? Britene var opptatt av å sikre at de norske handelsfartøyene kunne brukes i deres tjeneste. På den andre siden ville de forsøke å påvirke slik at tyskeren fikk så små leveranser fra Norge som mulig. Britene viste at Norge i hovedsak var probritisk. De hadde overtalende argumenter i marinen, i kull-leveranser til Norge og i bunkers til handelsflåten. Tyskerne ønsket først og fremst norsk fisk, mineraler og nitrat som i tillegg til å bli brukt i landbruket også ble brukt i ammunisjonsindustrien. Til tross for at handelen med Tyskland var stor før krigsutbruddet var de varene de nå kunne tilby tilbake av mindre strategisk viktighet enn for eksempel det britiske kullet.

Det var hele tiden knyttet spenning til om de to krigførende parter ville forsøke et militært fremstøt mot Norge. For begge parter ville en flåtebase på sørlandskysten være strategisk viktig. Det ville selvsagt betyd brudd på norsk nøytralitet. For begge ville et angrep mot Norge binde opp en flåtestyrke ved den norske kysten. For Tyskland, som allerede var underlegne til tross for sin flåteopprustning, ville dette satt dem i en ennå vanskeligere situasjon til sjøs. Britene på sin side var forsiktig fordi et engasjement i Norge kunne trekke både Sverige og Tyskland inn i krigen på motsatt side. Og hvorfor angripe ett land der de stort sett fikk gjennomslag for sine interesser?

Grovt sett kan tiden fra våren 1915 til november 1918 deles i to. Første perioden frem til høsten 1916 var preget av forhandlingene som førte til at mye av den norske utenrikshandelen kom under britisk kontroll. Den siste perioden ble preget av at sterkere avgrensning i forholdet til Tyskland, nye diplomatiske forhandlinger med USA og en militær tilknytning til vestmaktene. Det var ikke uproblematisk for ett nøytralt Norge at vi deltok i de britisk ledede konvoiene med våpenleveranser fra Frankrike og Storbritannia, våpentransitt til Russland via Nord-Norge og forlengelse av den britisk-amerikanske minesperringen over Nordsjøen.

Statsoverhodenes forspill i Horten

Av Sven Andreas Hansen

(gjengitt med tillatelse fra Borreminne-redaksjonen)

Kongelig Norsk Seilforening arrangerte bare dager før krigsutbruddet i 1814 Europa-uken i Horten, 16. - 19. juli 1914, den fjerde i rekken. Tilstede var mange av statsoverhodene og deres nærmeste familie. Ingen viste at de bare dager seinere sto på vær sin side av en blodig verdenskrig.

Marinen mobiliserer

Da Tyskland erklærte Russland krig 1. august 1914 bestemte den norske regjeringen straks å mobilisere Marinen. Søndag 2.august 1914 smalt fem skudd på marinestasjonen på Horten. Det var varselet om mobilisering. Regjeringen hadde gitt ordre om å sette hele marinen og kystfestningene i beredskap. Ordren hadde nådd marinestasjon allerede kvelden før. Det ble arbeidet under høytrykk for å få alt klart. De innkalte vernepliktige kom fra første øyeblikk i stort antall. Allerede tirsdag etter­middag var hele Marinens materiell praktisk talt fullt utrustet og kamp­beredt. Det var neppe mange som på forhånd hadde tenkt seg vår marine så hurtig mobilisert. Ikke minst hadde klargjøringen av de to opplagte «panserane» fart over seg. Ombord på «Kong Sverre» ble det anbrakt ca. 1000 mann.

Fartøysutviklingen

I 1912 argumenterte flere-, og særlig Norges Forsvarsforening, for at trusselen mot Norge var økende. De mente at det, særlig i forhold til forsvaret av Nord-Norge, var behov for flere panserskip. I juli samme år ble også en ny forsvarsplan fra Admiralstaben lagt frem for Stortinget.Den var på sett og vis et kompromiss mellom de som mente vår marine måtte dimensjoneres i forhold til en stor europeisk konflikt, og de som mente det var krig mot Sverige og operasjoner i Skagerrak som måtte legges til grunn. Resultatet ble en ekstra bevilgning på 16,5 mill kr til to nye panserskip. Også denne gang bestilte vi dem hos Armstrong i Newcastle. De skulle få navnene Bjørgvin og Nidaros, og de skulle vært levert høsten 1914. Men da første verdenskrig brøt ut, holdt britene dem tilbake for eget bruk.

Berlin-affæren

På morgenen den 17. november 1914 anløp den tyske hjelpekrysseren Berlin Trondheim krigshavn. Torpedobåten Skrei var straks på plass og gjorde oppmerksom på at anløpet ikke var hjemlet i reglene for krigshavner og forlangte at det 17.300 tonn store skipet måtte forlate havnen inne 24 timer. Sjefen på Berlin påberopte seg da maskinskade for å kunne forlenge oppholdet. Hendelsen vakte stor oppsikt og fortonet seg dramatisk da panserskipet Harald Hårfagre ved en tilfeldighet ankom morgenen etter.

Spanskesyken under 1 . verdenskrig.

Spanskesyken herjet på Horten, som den gjorde det alle andre steder i landet høsten 1918. Særlig ille var det ombord i «Kong Sverre», som huset flere hundre innkommanderte.

Uinnskrenket ubåtkrig

Våren 1916 begynte tyskerne å røre på sin store slagskipsflåte, som lenge hadde ligger i ro ved Helgoland. Det ledet opp til det historisk store Jyllandslaget fra 31. mai til 1. juni. Selv om Storbritannia led de største materielle tapene, ble resultatet at den tyske flåten igjen gikk i dekning.

Minerydding

En av de viktige, og farlige, oppgavene til marinefartøyene under krigen var uskadeliggjøring av miner som hadde slitt seg fra de mange minefeltene. Minene skulle etter folkeretten være sikret hvis de fløt opp, men bitre erfaringer viste at man ikke kunne stole på det. Det er fortsatt, i vår tid en rekke miner fra 1. verdenskrig som årlig blir funnet og uskadeliggjort.