Blokade – våren 1814

Blokade – våren 1814

Gjennom syv harde krigsår hadde Norge slitt med mangel på korn og andre matvarer som følge av den britiske og tidvis den svenske blokaden av landet. At vår selvstendighetskamp våren 1814 medførte en ny runde med blokade, hindret ikke den norske kampviljen. Våre brigger var nå svært gode å ha. I tillegg var de britiske fartøyene ikke overdrevent ivrige i å utøve sin pålagte blokade. 

  • Kieltraktaten innebar en slutt på både krigføring og blokaden til sjøs. Fra norsk side blir traktaten fulgt opp med en ordre fra admiral Lütken allerede 26. januar. Her gir han ordre om at ingen handelsskip lenger skal bringes opp – og at også svenske og britiske skip skal gis fri tilgang til norske havner.
  • Ordren gjelder også krigsskip, ”når sjefene har gitt sitt æresord på at de kommer i fredelige hensikter”. Christian Frederik justerer 13. februar denne ordren slik at det i Kristiansand og Fredriksvern ikke skal mottas ”en overmakt av andre lands krigsskip”.
  • Da Sverige blir klar over den norske ambisjonen om å motsette seg Kieltraktaten, vurderer de naturlig nok en fortsettelse av blokaden, selv om det ikke formelt er krigstilstand.
  • Ut over det norske behovet for korn vil det, i forhold til en kommende krig med Sverige, være viktig for Norge å kunne importere svovel og salpeter til kruttproduksjon, men vi trenger også import av større kanoner.
  • Den svenske sjøstyrken vil trolig ikke være stor nok til å utøve en effektiv blokade. Det er derfor svært viktig både for Norge og Sverige hvordan Storbritannia vil forholde seg til partene.
  • Alt 28. januar anmoder Sverige britene om å opprettholde sin blokade av Norge inntil svenske tropper har besatt Norge. 
  • Det blir avslått under henvisning til årstiden – men i realiteten er britene splittet i synet på hvordan de skal reagere på den norske selvstendighetskampen. Mange vanlige briter støtter Norges sak, men politisk har de langt på vei låst seg til å støtte Sverige.
  • Norske skip blir likevel holdt tilbake i britiske havner, mens danske skip får seile. Utvekslingen av krigsfanger kommer likevel tidlig i gang.  
  • For å vinne britenes støtte for sin sak, eller i det minste anmode om deres nøytralitet, sender Christian Frederik flere utsendinger til Storbritannia. Tidlig i mars blir Carsten Anker satt over med en av Marinens skonnerter. Admiral Lütken har sørget for at de ikke får benytte en av briggene. Tidlig i mai blir hans bror Peter satt over med en annen skonnert.På grunn av den politisk vanskelige situasjonen blir de ikke offisielt tatt imot, men på ulike måter prøver de likevel å påvirke opinionen.
  • I slutten av mars klargjøres en britisk blokadestyrke, men den holdes foreløpig tilbake. En mulig årsak kan være irritasjon over at Karl Johans Nordarmé ikke har anstrengt seg nok for å stoppe franske styrkers mord og plyndringer i Nederland.
  • Den 12. april blir den britiske blokadeerklæringen av Norge offisielt kunngjort. Ethvert fartøy på vei til Norge med korn, proviant eller krigsmateriell skal oppbringes som god prise. Skip med andre varer skal først avvises og så oppbringes hvis de prøver seg igjen. Alle fartøy fra Norge skal oppbringes og beslaglegges, uansett hva lasten er.
  • Enda går det noen uker før blokaden faktisk iverksettes. Britene opererer da med en rekke fregatter både sør og nord for Stad.
  • De tar noen norske priser, men de driver ikke den samme aktive forfølgelse og oppbringelse som under siste krig. Skipssjefene er ofte vennlig stilt i forhold til Norge, men de kan ikke gå for langt i forhold til å følge egne følelser. Den britiske styrken er samtidig opptatt av å beskytte egne fartøyer i forhold til krigen mot USA. Det hender også at de lar norske fartøy følge britiske konvoier over Skagerrak.
  • Svenskene har allerede fra april utrustet en rekke større skip som sammen med svenske kaperfartøy utøver blokaden - selv om noen krigserklæring fortsatt ikke foreligger. Krigsfartøyene og kaperne tar hver rundt 20 norske priser.
  • Fra slutten av april er først Lolland og litt senere også de fem andre briggene klare til innsats for å beskytte skipsfarten. Lougen ligger fortsatt i opplag. Briggene skal prøve å unngå kamp og ikke skyte først. Ved nærkontakt med svenske krigsfartøy eller kaperfartøy skal de forlange en erklæring på om de anser seg å være i krig med Norge. Hvis britiske skip erklærer at de er i krig med Norge, skal briggene vende hjem.
  • Både britiske og svenske skip viser at de har stor respekt for de norske briggene, og de unngår kamp når briggene eskorterer handelsskipene. Tidlig i mai sikrer briggene dermed flere store konvoier fra Danmark.
  • Senere i mai blir Frederik VI derfor presset til å forby dansk korneksport til Norge, og til å forby utreise fra Norge til Danmark som ikke skjer via Sverige. Det er uklart hvor strengt dette blir fulgt opp, men i slutten av mai meldes det om at tilgangen på korn er så dårlig at rugen må blandes med bygg.
  • På et tidspunkt beklager svenskene seg over den manglende britiske innsatsen i blokaden. Da britene senere spør Karl Johan om det er grunn til å kritisere en navngitt britisk kaptein, svarer han; tvert imot – og skryter av deres innsats – hvilket selvsagt kan være et politisk motivert svar.