Bombingen av verftet

Foranledningen til bombingen av marineverftet i Horten var meldingene som ble sendt til London fra Milorg og andre etterretningskilder om forsøkene med snorkelubåtene. Tilbake kom beskjeden om å forsøke å sabotere ubåtene. 12. desember sendte Milorg ledelsen beskjed til London om at sabotasje var vanskelig fordi ubåtene sjelden lå ved kai.

Men forsøksstasjonen som lå ved Sølvkronen ved Apenesbrygga var lettere å ta, mente Milorgs ledelse. 7. februar mottok D-15, den regionale Milorg ledelsen, et telegram om at en spesialist på skipseksplosjoner ville hjelpe dem med aksjoner mot ubåtene og forsøksstasjonen. Sabotasjeplanene ble aldri satt ut i livet, for 23. februar bombet de allierte i stedet Horten verft. 

Klokken var syv minutter over åtte om kvelden fredag den 23. februar da flyalarmen gikk i Horten. Det var nesten fullmåne. 72 Lancaster bombefly og 10 Mosquito rekognoseringsfly hadde tidligere på ettermiddag tatt av fra basen i Lincolnshire i England. 53 Lancastere fløy over Nordsjøen til Lindesnes, over vidda til Drammen og satt kurs for Horten. 19 andre brøt av ved Lindesnes og fløy oppover Oslofjorden til Moss for å angripe Horten derfra.

Først ble himmelen fylt av lys­bomber, bå­ret oppe av sine fallskjermer drysset de ned over distriktet i hundrevis. En mengde fly kom seilende over Braarud­åsen, og batteriene der spilte opp. Bastøya og Garnisons­kirken ble ringet inn med grønne lysbomber, mens øy­ene til slutt ble innsirklet med røde lys. Fra ett av flyene ble en rød «pil» rettet mot Verftet, og så begynte bom­bingen.

Flyene, som kom i stor høyde, styrtet loddrett ned, man hørte dem ruse gjennom lufta, og i en høyde av ca. 200 meter rettet flyve­ren maskinen opp, og så ut­løstes bombene, som rammet målet med ubønnhørlig sik­kerhet. De første bombene falt på området ved Krim, hvor snart alt brennbart sto i flammer. Og nå flammet området innenfor Verftets murer. Det nordre magasinet tok fyr og brant som en kjempemessig fakkel, lagret som det var med en masse brennbare saker.

Bombingen sto på i en knapp time, men enkelte fly holdt seg fremdeles over Horten for å konstatere virkningen av angrepet. Da folk omsider kom fram fra tilfluktsrommene og kjellerne sine, var det første de så, et sterkt, rødlig skjær mot himmelen, og snart hørtes folk i springmarsj gjennom gatene - og ropene: «Verftet bren­ner!»

I de sene kveldstimene valfartet byens folk til de høyereliggende strøkene og til Ollebakkstranda, de ble stående tause og beklemte og se på ildhavet over det som gjennom generasjoner hadde vært Hortens store arbeidsplass. Litt etter litt, mens flammene steg og sank og røyken drev vekk, kunne man øyne de enkelte bygningene. Marinens gamle sykehus, som var benyttet som krigslasarett, sto i full flamme. En bombe hadde rammet bilparken ved siden av sykehuset, og den antente kom­plekset. Den søndre magasinbygningen hadde fått tre bomber gjennom taket, i kikkert kunne man se de gapende åpningene.

Området rundt Krim var et eneste flammehav. Det brant lystig i store kullhauger og i en stor oljebåt. Høybanens skinner tegnet seg forvridd og forvrengt mot himmelen. Flytekrana var rammet og veltet rundt, og tre mindre fartøyer hadde fått fulltreffere. Vi kjenner ikke til opplysninger om at noen tyske ubåter ble skadet eller satt ut av spill. Verftanleggets stolthet, kontor­bygningen, og verkstedsbygningene var det bare ruiner igjen av.

 

Sandsekkene, 13 mann på vakt

Mens de britiske flyene slapp sitt store antall bomber over Marineverftet på Horten, satt 13 mann fra Carljohansvern Politi- og brannkorps i tilfluktsrommet i første etasje i Magasin A. En av dem Erling Karlsen fortalte at de følte seg små der de satt, mens bombene bokstaveligtalt eksploderte over hodene deres.

Tilfluktsrommet er i dag vernet og sandsekkene ligger der fortsatt

Magasin A, det bygget Marinemuseet holder til i, fikk flere treffere under angrepet. Et av dem traff bygningen omtrent på midten, gikk gjennom taket og eksploderte i 3. etasje, to etasjer over der vaktmannskapene hadde søkt tilflukt. En annen traff litt lenger nord, gikk gjennom taket og ned i 2.etsje der den blåste ut veggen mot magasinkanalen. Andre traff på bakken rett utenfor. Heldigvis satt vaktmannskapene trygt bak sandsekkene i sitt tilfluktsrom. Etter en drøy time, avtok bombingen og mannskapene kunne krype ut fra sitt skjule sted for å se at tidenes største brann var et faktum. Brannbilen ett stykke bortenfor sto i brann og det brant på alle kanter. Det gjorde det i flere dager, selv om ekstra brannmannskaper ble innkalt fra Skien i sør til Drammen i nord.Hadde vinden vært nordlig eller nordøstlig, ville det ha spøkt for en stor del av byen.

Grunnen til at Magasin A sto i mot de store bombene og mannskapene slapp fra det med skrekken, var at magasinbygningen var bygget som en festning, med buede murhvelvinger og bygget for å tåle 1800-tallets forladerkanoner. Opprinnelig skulle det vært kanonstilling på taket. Nå sto bygningen i mot de mye mer ødeleggende bombene 100 år seinere.

Våpen- og artillerisalen som forsvant

Like bra gikk det ikke i nabomagasinet. I nordenden av Magasin B traff også bombene og gjorde ubotelig skade, ikke bare på bygningen, men også på den flotte museale våpensamlingen. Flere hundre hånd- og blankvåpen (sabler, bajonetter, pistoler og geværer blant annet) ble flammenes rov denne natten. På bildene kan dere se hvor flott det var i våpensalen. I etasjen under var det en stor samling lettere artilleriutstyr som også ble totalt ødelagt i brannen.

Den flotte hånd- og blankvåpensamlingen gikk tapt

Den enorme våpensamlingen ville i dag vært en attraksjon, i dag har vi bare en håndfull bilder noen forvridde geværløp, en håndfull sabler og ett par pistoler som kan gi oss inntrykk av hva som ble borte En firedel av magasinbygningen lå i grus og ble aldri bygget opp igjen.

 

Tapte arkiver

I kontorbygningen det meste av det historiske arkivet fra oppbyggingen av marinestasjonen på Horten. Uerstattelige dokumenter, kart og tegninger forsvant under bombingen og den påfølgende brannen. Noen av papirene var flyttet over til Citadellet og lå i det ene av de to tårnene. Dessverre ble dette det også ødelagt, da den eneste trefferen på Citadellet var tårnet med det historiske materiellet. Derfor har rekonstruksjonen av Marinestasjonens historie vært en tidkrevende oppgave, der vi har måttet gå til andre kilder på let etter stoff.

 

Vervens-tuten stilnet

Morgenen etter lyttet man forgjeves etter «Vervens-tuten». Men stor­parten av verftsarbeiderne dro allikevel innover til vanlig tid. De kom dog ikke lenger enn til kanalbrua, der ble de sendt hjem igjen. Og så drev de rundt i gatene hele formiddagen og diskuterte nattens begivenheter - og om hvorledes det nå ville gå, da Verftet var bombet sønder og sammen. Det var mellom 500 og 600 brann- og sprengbomber som ble sluppet, hvorav halvparten falt på verftsområdet. Verftet var nærmest totalskadet.

 

Opprydding og frykten for nedleggelse

Til alt hell gikk ingen norske liv tapt denne kvelden og natten, men et stort antall tyske soldater mistet livet. Det kan ha vært opptil 400 tyske liv som gikk tapt den natten. Flere av dem som mistet livet hadde tilhold i vollen på sydsiden av sykehuset og i sykehusparken. Også engelsmennene hadde tap, en Lancaster styrtet brennende på et jorde utenfor Åsgårdstrand etter å blitt skutt ned av en tysk Junker. Alle de fem engelskmennene om bord mistet livet.

Da brannen etter noen dager var slukket, begynte tyske offiserer med spesialkompetanse på gjenoppbygging av fabrikker etter bombing å vurdere tilstanden. Men det var ikke skjedd så mye på verftet da freden kom noen måneder seinere.

Hele verftet med noen få unntak lå i ruiner, området bestod av forvridde jernkonstruksjoner og sammenraste murbygninger, alt som kunne brenne var brent.De som hadde jobbet på verftet i en menneskealder hadde vanskeligheter med å kjenne seg igjen, da de fikk adgang til verftsområdet. Det som tidligere hadde vært veier var overstrødd med murstein, forvridde jernkonstruksjoner og treverk. Langs det som hadde vært kaier lå båter med mastetoppen over vann, sprengt eller veltet.

Skadene etter bombingen beløp seg til mange millioner kroner. Tørrdokken var uskadd og en del maskiner lot seg reparere, men virksomheten stoppet så å si helt opp. Hjørnesteinsbedriften lå der i ruiner og mange på Horten var usikre på hva som nå ville skje, ville verftet bli bygget opp igjen?

Gjenoppbygging eller ...

Horten var Sjøforsvarets ubestridte midtpunkt etter freden, selv om diskusjonen for lengst var i gang om flytting av hovedbasen til Vestlandet.Etter reetableringen av marinen i 1945 var virksomheten basert på en treårsplan som skulle gjelde fra 1946 til 1949. Forsvarskommisjonen av 1946 var nedsatt og den ville trolig si noe om fremtidig plassering. Mange mente at en gjenoppbygging av Marinens hovedverft i Horten var feil bruk av penger og at ingenting burde skje før saken om fremtidens marine var politisk avgjort. Flere begynte å tvile på omverftet ville bli gjenoppbygget og bli en like stor arbeidsplass som det hadde vært.

Mens lastebilene kjørte vekk flere hundre lass om dagen med murstein og rester etter bombingen ble det etter tilråding av Forsvarsdepartementets sjef, statsråd Jens Chr. Hauge, ved kgl. resolusjon av 18. oktober 1946 oppnevnt et utvalg, som fikk til oppgave å utrede og komme med forslag til ny driftsform for Statens militære bedrifter; Kongsberg Våpen­fabrikk, Raufoss Ammunisjonsfabrikker og Marinens Hovedverft. Utvalget hadde tolv medlemmer med høyesterettsadvokat Sjaastad som formann og blant annet Hortens-stortingsmennene Johan Andersen og Jørgen Firing som medlemmer. Utvalget delte seg i et flertall på ti mann og et mindretall på to og sendte sin tilråding over til Forsvarsdepartementet den 21. januar 1947.

I Odelstingsproposisjon nr. 58 (1947) la Forsvarsdepartementet fram forslag til «Lov om Raufoss Ammunisjonsfabrikker, Kongsberg Våpen­fabrikk og Marinens Hovedverft», og forslaget ble i prinsippet enstemmig vedtatt i Odelsting og Lagting (Lov av 10. oktober 1947) og satt i kraft l. juli 1948. Bedriftene var fra denne dato selvstendige rettssubjekter, som ble ledet av et styre og et representantskap. Styret ble oppnevnt høsten 1947 og utarbeidet straks planer for gjenoppbygging av Verftet. Målsettingen var å bygge et moderne skips­byggeri i to byggetrinn, det første for beskjeftigelse av den arbeidsstokk mann hadde med det formål å bygge og reparere marine­fartøyer, og i den utstrekning det var nødvendig for å holde en kontinuerlig og rasjonell drift, å ta private arbeidsoppdrag. Første byggetrinn ble kalkulert til 30 millioner kroner og vedtatt av representantskapet i oktober 1948 og etter en del forandringer vedtatt av Stortinget i juli 1949.

Det første skipet bygget på verftet etter krigen var tankskipet Herøya på 2.370 tonn, som ble sjøsatt 24. februar 1949.