Torpedoer i Norge

av Terje Fossnes

Fra begynnelsen av 1800-tallet har ordet ”torpedo” vært benyttet om våpen som bestod av en sprengladning som var forankret i bunnen, eller som fløt ukontrollert i havneområder og skipstrafikkerte elver. Torpedo (som egentlig er betegnelsen på en fisk som kan svimeslå sitt bytte ved hjelp av elektrisitet) var også tidligere benyttet som uttrykk for sprengstoffbeholdere som var festet til en stang stikkende ut fra baugen av et fartøy.

Hensikten med alle disse innretningene var at sprengladningen skulle detonere ved kontakt med et fiendtlig fartøy og sette det ut av spill. Det ble også laget torpedoer som ble slept på siden av et fartøy ved hjelp av mer eller mindre sofistikerte slepeanordninger. I 1873 anskaffet Norge verdens første spesialkonstruerte torpedobåt, RAP, for å kunne håndtere slike slepetorpedoer. RAP er nylig oppusset og utstilt på Marinemuseet sammen med bl.a. flere typer torpedoer som Norge har produsert eller kjøpt fra utlandet gjennom tidene.

Etter at Robert Whitehead demonstrerte den første vellykkede selvbevegelige torpedo i. desember i 1866, har torpedoen utviklet seg fra å være et rettløpende våpen som gikk 200 meter med en fart på 6 knop, til et meget komplisert og allsidig undervannsvåpen som kan operere i 3 dimensjoner og operere meget dypt. Slik vi kjenner moderne torpedoer i dag, er ytelsene kommet opp i rekkevidde på over 50 km og hastighet rundt 70 knop. Det er sågar produsert såkalte superkaviterende (fordi de er innkapslet i luft under vann) torpedoer som kommer opp i hastighet på over 200 knop, men disse har foreløpig relativt kort rekkevidde og kan ikke styres.

Norge var også et foregangsland når det gjaldt anskaffelse av selvbevegelige Whitehead torpedoer. Allerede før RAP ble satt inn i tjeneste, hadde Marinens Torpedovæsen som ble opprettet i 1870, begynt å interessere seg for autonome (selvbevegelige) torpedoer. På denne tiden fantes det rundt om i verden flere vidt forsjellige typer torpedoer som ble forsøkt kommersialisert. Felles for de langt fleste var at ytelse og virkemåte ikke oppfylte oppfinnerens lovnader eller marinenes behov. Muligheten for norsk anskaffelse av Whitehead torpedoer ble etter hvert nærmere undersøkt av Torpedovæsenet, og i 1875 bestilte Norge sammen med unionspartneren Sverige, 50 torpedoer som ble levert i 1876, 25 våpen til hver nasjon.

Halestykket til den første Whitehead torpedoen levert til Norge i 1876 – den har kun 1 propell.

Torpedoteknologien utviklet seg meget rask på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I 1909 (samme år som vi fikk vår første undervannsbåt) fikk Norge levert våre 12 første varmlufttorpedoer, der rekkevidde og ytelse er betydelig forbedret i forhold til de tidligere kaldlufttorpedoene drevet av komprimert luft fra en trykkbeholder. I en varmluftstorpedo skjer oppvarmingen i et brennkammer der luft og forstøvet petroleum blandes før den varme gassen ledes inn i drivmaskinen. Det var for øvrig 2 torpedoer av den gamle kaldlufttypen (Whitehead Modell Vd – levert Norge i 1901) som satte inn nådestøtet mot den tyske krysseren KM Blücher, fra Oscarsborg festning den 9. april 1940.

Norge har også utviklet og produsert egne torpedoer. Ved utbruddet av 1. verdenskrig i 1914, stod et nytt torpedoverksted i Horten halvferdig. Byggingen ble ikke videreført før krigen sluttet. Den første norskbygde torpedo ble prøveskutt med meget tilfredsstillende resultat den 7. april 1919. De neste 3 årene ble det produsert en prøveserie på 15 torpedoer, og deretter ble det igangsatt en beskjeden serieproduksjon av torpedoer. En del av produksjonen ble solgt til Tyskland i mellomkrigstiden, og mange ble beslaglagt av tyskerne etter okkupasjonen i 1940.

Samtidig som ”Marinens Flyvebåtfabrikk” i Horten produserte fly ble det fra 1924 gjort en mengde prøver og forsøk med slipp av torpedo fra fly. En mengde utfordringer måtte løses før operativ nytte kunne påvises. Dette skyltes i hovedsak de fysiske begrensningene i beskaffenheten av torpedoen og påkjenningene ved dens møte med vannet. Resultatet ble at en ny torpedo ble konstruert og prøvet første gang i 1932: den såkalte ”Hortenstorpedoen” Modell F.1 – den er bedre kjent i Tyskland som den tyskproduserte flytorpedoen F5, bygget etter norske spesifikasjoner. Det spesielle med den norske torpedoen var bruk av luftror – ekstra ror for å stabilisere torpedoen etter å ha blitt sluppet fra et fly, og mens den var på vei ned mot vannflaten. Disse rorene var montert helt bakerst på torpedoen og kunne stilles slik at den tok vannflaten nesten horisontalt. Ved treff mot vannet falt rorene av. Derved fikk torpedoen riktig innfallvinkel når den traff vannflaten, den ble ikke skadet, og kunne fortsette mot målet på innstilt dybde og riktig kurs i forhold til flypilotens sikte. Hortenstorpedoen vakte en viss internasjonal oppmerksomhet og ble solgt til flere land. Da krigen brøt ut i 1940 tok tyskerne 30 av våre F.1 torpedoer som krigsbytte. Den norske torpedoproduksjonen ble aldri tatt opp igjen etter at våre allierte bombet torpedofabrikken i Horten den 23. februar 1945. I denne forbindelse ble også arkivene ødelagt. Dette er hovedgrunnen til at kildematerialet for å belyse vårt torpedovåpen fram til 1945, er mangelfullt og til dels lite sammenhengende.

Hortenstorpedoen F.1 – Norskutviklet torpedo som vakte internasjonal interesse.

Da 2. verdenskrig brøt ut var torpedomateriellet vårt stort sett foreldet. Norge fikk under krigen tilført engelske torpedoer 21’’ MK VIII og 21’’ MK IX. Disse var i operativ bruk på henholdsvis undervannsbåter og overflatefartøy i noen år, og ble senere benyttet på Kystartilleriets fort frem til ca 1980. Førstnevnte torpedotype ble utviklet under mellomkrigstiden og ble brukt av britene i operativ tjeneste fra 1927. 21’’ MK VIII er den samme torpedotypen som Storbritannia benyttet da undervannsbåten HMS Conqueror senket den Argentinske krysseren General Belgrano den 2. mai 1982 under Falklandskrigen.

I lang tid etter 2. verdenskrig benyttet Norge imidlertid stort sett den tyske krigsbytte torpedoen T1. Den var tatt i bruk i Tyskland på begynnelsen av 1930-tallet og hadde der betegnelsen G7A. Norge modifiserte selv våre T1 torpedoer i 1965 slik at de kunne fjernstyres ved hjelp av en innkapslet kobbertråd, såkalt trådstyring. Dette økte treffprosenten betydelig. Torpedoene var i bruk i Sjøforsvaret helt frem til begynnelsen av 1990-årene, da måtte T1 utfases av personellsikkerhetsgrunner da det ble oppdaget materialtretthet i vitale komponenter.

T1 torpedoer som Norge overtok som krigsbytte etter 2. verdenskrig. Den nærmeste torpedoen har trådstyring – utviklet og bygget inn i torpedoene i Norge.

Som et resultat av Flåteplanen av 1960 anskaffet Norge 2 nye amerikanske torpedotyper. Til de nye Oslo-klasse fregattene, en MK-44 lettvektstorpedo for bruk mot undervannsbåter. Denne torpedoen ble også brukt fra Luftforsvarets fly i forbindelse med anti-ubåtoperasjoner. I løpet av 1980 årene utviklet undervannsbåtteknologien seg så radikalt at MK-44 torpedoen ble betraktet som ubrukelig. Norge startet derfor utbytting av hele MK-44 beholdningen med den britiske Sting Ray lettvektstorpedoen i 1991.

De nye Kobben-klasse undervannsbåter fikk på midten av 1960-tallet amerikanske MK-37 torpedoer som benyttes både mot undervannsbåter og overflatefartøy. Det nye med MK-44 og MK-37 torpedoene var at de hadde elektrisk fremdrift og at de selv oppdaget målfartøyet og styrte seg selv frem til treff ved hjelp av innbygget sonar. Det er ikke utelukket at en eksplosjon forårsaket av en lekkasje i en membran i et fremdriftsbatteri (som veier ca 125 kg) til en MK-37 torpedo, var årsak til at den amerikanske atomdrevne undervannsbåten USS Scorpion, forulykket og sank i Atlanterhavet syd-vest av Azorene i slutten av mai 1968.

I 1972 fikk Norge levert de første torpedoer av type TP612 fra Sverige. Flere fartøystyper fikk etter hvert erstattet T1 torpedoen med den nye svenske typen. Denne er ikke målsøkende og har heller ikke elektrisk fremdriftsmaskineri. På 1980 tallet ble disse en del av torpedoene oppdatert til å bli målsøkende og fikk da betegnelsen TP613. Begge typene er imidlertid trådstyrt og bruker en svært effektivt kjemisk blanding som drivstoff – dette gir høy fart, lang rekkevidde og etterlater ikke boblebane. En av komponentene i drivstoffet (høykonsentrert hydrogenperoxyd (H2O2)) er veldig reaktivt, spesielt dersom det kommer i kontakt med f.eks. smuss og visse typer metall. Dette fikk Russland senest erfare da det var lekkasje av H2O2 fra en av de sovjetbygde torpedoene om bord, som forårsaket eksplosjon i undervannsbåten Kursk da den sank til bunns i Barentshavet den 12. august 2000. TP61 hadde over 30 års operativ tjeneste uten alvorlige ulykker, da den ble utfaset i Norge i 2006.

TP61 – Svenskbygget torpedo med høy fart og lang rekkevidde.

Det siste tilskuddet av tungvektstorpedoer i Sjøforsvaret er våpenlasten om bord i Ula-klasse undervannsbåter. Det er den tyske DM2A3 torpedoen der leveransen startet i november 1991; Norge var den første nasjon som fikk levert denne type torpedo. DM2A3 er en trådstyrt torpedo og som kan benyttes både mot overflatefartøy og undervannsbåter. Den har i prinsippet de samme egenskapene som MK-37, men ytelsen er radikalt forbedret på alle områder.