Kystvakten

Kystvakten

Tilstedeværelse til rett tid på rett sted,

med rett kapasitet og riktig kompetanse

  • Kystvakten er Statens viktigste myndighetshåndhever på havet og utfører sitt virke i hele Norges ansvarsområde. Kystvaktens primære oppdrag er å bidra til suverenitetshevdelse.

 

  • Kystvakten er en del av Sjøforsvaret og således fullt integrert i Forsvaret. Ved at Kystvakten er underlagt militær kommando kan det benytte militære overvåkingsressurser som støtte i sitt arbeid og om nødvendig få bistand fra andre militære ressurser når det er behov.

     

  • Kystvakten skal kunne inngå i en maritim ”Task Group” i krise og krig, og tilfører da spisskompetanse på viktige områder som overvåkning, bording og juridiske avveininger. Et faglig samvirke mellom alle våpenarter i Sjøforsvaret inkluderer et økt samvirke mellom Kystvakten og Kysteskadren.

 

Kystvakten i dag

Kystvakten holder til i Sortland i Nordland fylke. Her ble hovedkvarteret åpnet 2.januar 2012 etter at de taktiske skvadronene KVNORD OG KVSØR ble lagt ned. Hovedkvarteret har nylig også overtatt det operative ansvaret og er således ikke lenger underlagt fellesoperativ hovedkvarter (FHO).  I tillegg til hovedkvarteret i Sortland har Kystvakten en støtteavdeling i Bergen. 

 

  • Gråsoneavtalen og striden rundt grenselinjene i Barentshavet hadde helt siden 1977 skapt mye arbeid for Kystvakten. Striden ble endelig løst i april 2010 da Norge og Russland ble enige om en fast og grense.  Dette innebar likevel ikke en redusert satsing på Kystvakten – snarere tvert imot.

     

  • Samme dag som avtalen ble undertegnet ble det markert at Kystvaktens ledelse for hele landet var samlet på Sortland. Det vil gi ”gi en mer effektiv ledelsesstruktur der kystvaktfaglige råd og beslutninger kan foretas i et sterkt faglig miljø, og derigjennom bidra til regjeringens satsing i nordområdene”. (St.prp nr 1)

     

    I sin åpningstale vektla også forsvarsministeren at etableringen var et ledd i Norges ambisjoner om at NATO igjen måtte få mer fokus på nordområdene:

     

    ”Et økt norsk militært nærvær i nord er ikke tegn på en militær opptrapping. Å bruke militære kapasiteter til samfunnsoppgaver som fiskerioppsyn, kystovervåkning, havovervåkning og redningsberedskap, er en rasjonell og økonomisk utnyttelse av ressurser. Militært nærvær i seg selv kan også bidra til økt stabilitet, som uttrykk for statlig tilstedeværelse og vilje til å påta seg ansvar.”

     

  • Det siste tilskuddet til satsing i nord fikk vi under valgkampen sommeren 2013 da Forsvarsministeren kunne meddele det norske folk at Regjeringen har besluttet å bygge et enda et nytt, helikopterbærende kystvaktfartøy, som skal være ferdig innen 2016. På den måten når man målsettingen om 15 moderne kystvaktfartøy.

Kystvakten før 1814

Det er ikke entydig klart hva som kan eller bør regnes som forløperen til dagens kystvakttjeneste med sine klart definerte oppgaver. Det å hevde suverenitet over eget lands sjøterritorium har alltid vært en sjømilitær oppgave. Det samme kan sies om kontrollen i forhold til ulovlig handel med varer. Det er når slik sjømilitær virksomhet flyttes til nordlige kyster og utenforliggende havområder man kan vurdere som en forløper til dagens kystvakt.

1814 - 1905

Det sier litt om prioriteringen at vårt nye sjøforsvars første egentlige tokt var et oppsynstokt til Finnmark. Fra mars 1816 til vinteren 1819 delte da kanonskonnertene Axel Thorsen og Skjøn Valborg, sammen med «Sluppnr 57», på tilstedeværelsen i Finnmark.

Oppsynstjeneste fra 1906

I 1906 erklærte Norge, i likhet med mange andre land, at grensen for vårt nasjonale sjøterritorium gikk ut til 4 nautiske mil (fra grunnlinjen) og at det var forbudt for andre land å fiske innenfor denne sonen. Norske marinefartøy fikk en generell instruks om å gripe inn og utvise utenlandske fartøy som fisket innenfor sonen. Det gikk i første omgang ut over svensker som prøvde seg på makrellfisket på Sørlandet.

Det sjømilitære fiskerioppsyn (1961)

I 1961 utvidet Norge sin fiskerigrense to ganger, først fra 4-6 nautiske mil (1/4) og så til 12 nautiske mil (1/9). Den omfattet også området rundt Jan Mayen. Etter en egen Fiskerioverenskomst ble også britiske fartøyer gitt visse rettigheter i sonen. Endringen medførte en økt forståelse for at vi igjen måtte ha spesialbygde fartøyer til oppsynstjenesten.